laste ned teksten her - va-jus

I NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann ble det på s. 262 anført som årsak til å flyttebestemmelsen fra vassdragsloven at utvalget fant dette mest hensiktsmessig siden forurensningsloveninneholdt et eget kapittel om avløpsledninger.Utvalget anførte at regelen ble foreslått som en generell bestemmelse om objektivt ansvar for skadersom skyldes avløpsledninger, og at den derfor ville gå lengre enn de dagjeldende lovbestemmelser ivassdragsloven § 47 nr. 2 og § 115 nr. 2, som knytter seg til bestemte skadeårsaker. Utvalgetargumenterte som om ansvaret i den nye bestemmelsen i forurensningsloven § 24 a var ment å skulleomfatte all skade som avløpsledninger volder uansett årsak.Det kan stilles et spørsmål ved om kloakkstopp pga. at fremmedlegemer kommer ned i rørene, sliksaksforholdet i Rt. 1975 s. 1081 var, er omfattet. Det er mulig at utvalget har tenkt at dette forholdethar medført at den gjenværende del av ledningen har hatt for liten kapasitet, og saken derfor fallerinnenfor dette alternativet. Om ansvaret ikke følger direkte av lovbestemmelsen, vil den kunne bliresultatet på ulovfestet grunnlag, med mindre ansvaret er konkret fraskrevet i standardleveringsbetingelser. Spørsmålet om ansvarsfraskrivelser var ikke oppe i Rt. 1975 s. 1081. Et særligspørsmål er hvilken betydning en domstol i dag, der ansvaret ikke er fraskrevet, vil tillegge det forholdat det for huseier er mulig å forsikre seg mot denne type skader, i motsetning til det som varsituasjonen da Høyesterett tok stilling til dette spørsmålet i 1975.Det kan videre stilles spørsmål ved om brudd på en pumpeledning for avløpsvann er omfattet. Slikebrudd kan ha mange årsaker som ikke nødvendigvis har noe å gjøre med utilstrekkelig vedlikeholdeller manglende kapasitet.Som avløpsanlegg vil også regnes en lukket grøft. Hvis ledningen hadde stor nok kapasitet, men tiltaki nedbørfeltet har økt avrenningen ut over kapasiteten, er utgangspunktet at anleggseieren er ansvarligselv om det er andre som har iverksatt tiltakene. Men her kan det være aktuelt å lempeerstatningsansvaret etter skadeerstatningsloven § 5-2. Et særskilt spørsmål i denne sammenheng er omen vanlig elvekulvert er å anse som en lukket grøft. I så fall vil det innebære at en kommune kan bliansvarlig etter bestemmelsen for manglende kapasitet i en elvekulvert den selv har satt opp, selv omvannet nedstrøms kulverten følger sitt naturlige elveløp.Hva som er å anse som avløpsanlegg var tema for Gulating lagmannsrett i RG 2006 s. 1000 i sakmellom Stavanger kommune og If Skadeforsikring. Saksforholdet var i korthet at overflatevann iEkrestubben, som er en kommunal vei, av årsaker partene var uenige om, ikke ble ledet bort av rist ogsandfangkum som var anlagt i veien for dette formål. Vannet trengte imidlertid inn i garasjen ogkjelleren på et bolighus ved veien, med den følge at eiendommen ble påført skader. Saken gjaldt IfSkadeforsikrings krav om regress overfor kommunen for utbetalt erstatning for skaden påførtbolighuset.Av premissene til lagmannsretten fremgår det at retten ikke var uenig med tingretten når den bemerketat det kunne være ”uklart hva som menes med ’avløpsanlegg’”. Som påpekt både av tingretten ogpartene var lagmannsretten enig i at rettspraksis ikke i nevneverdig grad bidro til en avklaring.Hva gjaldt rettspraksis ble det vist til tingrettens premisser, som lagmannsretten tiltrådte. I tillegg til dedommer som var omtalt i tingrettens premisser, var det for lagmannsretten fremlagt en dom avFredrikstad tingrett av 4. juli 2005, hvor det ble lagt til grunn at ”gatesluk og sandfangkum samtledningen derfra til påkobling av hovedledning … er en del av veinett, og ikke av avløpsnettet”. Etterlagmannsrettens vurdering kunne imidlertid ikke en enkelt tingrettsdom tillegges vesentligrettskildemessig vekt ved den aktuelle avgrensning.For en nærmere angivelse av hvilke elementer lovens uttrykk ”avløpsanlegg” i § 21 er ment å omfatte,viste lagmannsretten til forarbeidene til forurensningsloven, hvor det i Ot.prp. nr. 11 (1979–1980) på s.126 heter:205