laste ned teksten her - va-jus

avhengig av de konkrete værforholdene, og at når det hadde vært omfattende nedbør døgnet forut forflommen, var dette også et moment som tilsa at vedlikeholdsplikten ble skjerpet.Lagmannsretten fant imidlertid ikke at det var rimelig å kreve at kommunen skulle ha hatt jernristenog kulverten under oppsikt natt til 10. desember da flommen inntrådte.Det forelå i saken ingen opplysninger om at kommunalt ansatte hadde kontrollert forholdene vedinnløpet til kulverten forut for flommen. Retten la derfor til grunn at det ikke hadde skjedd.Med hensyn til vurderingen av det vanskelige spørsmålet om det var årsakssammenheng mellomkommunens manglende tilsyn av risten og de inntrufne skader, uttalte lagmannsretten:”Det foreligger ingen konkrete opplysninger om hvordan tilstanden var ved kulverten itidsrommet umiddelbart forut for flommen. Det må imidlertid som nevnt legges til grunn at detregelmessig var opphopning av rask på risten og lagmannsretten legger til grunn at det ogsåhar vært situasjonen forut for flommen. Spesielt er det grunn til å anta at en del rusk og raskhar vært ført nedover Uglabekken i forbindelse med det kraftige regnskyllet døgnet førstorflommen. En overholdelse av vedlikeholdsplikten ville ha ført til at dette rusk og rask villeha blitt fjernet.”…”De faktiske opplysninger for vurderingen av dette spørsmål er svært begrensede. Likevel mådet antas at fjerning at rask forut for den 10. desember ville ha redusert risikoen foroversvømmelse. Lagmannsretten finner videre at den usikkerhet som her hersker, må gå ut overkommunen når det er påvist manglende vedlikehold som ansvarsgrunnlag.”Lagmannsretten ga som begrunnelse for sitt resultat at kommunen hadde vært kjent med problemene iUglabekken og tidligere hadde mottatt en rekke klager på tilstopping av jernristen. Det ble ogsåvektlagt at det var en rodestasjon like ved det aktuelle stedet der oversvømmelsen fant sted, slik atkommunen enkelt kunne ha foretatt jevnlig og hyppig tilsyn på stedet.Lagmannsretten har her trukket opp momenter som etter mitt skjønn vil være relevante også forfremtidige saker i vurderingen av om kommunen har ført tilfredsstillende tilsyn med sine kulverter.Dommen er også interessant mht. spørsmålet om mulig ansvarsfritak som følge av force majeure. Dendelen av dommen som omhandler dette spørsmålet er utførlig omtalt under kapittel 3.7.5.5 nedenfor.Et særlig spørsmål er om ansvar i enkelte tilfeller kan gjøres gjeldende etter forurensningsloven § 24 a,som fastsetter objektivt ansvar for avløpsanlegg for overvann (avrenning etter nedbør, snøsmelting ogfra drenering) og forurenset avløpsvann som følge av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold.I forurensningsloven § 21 er avløpsanlegg definert som anlegg for transport og behandling avavløpsvann. I merknadene til § 24 a fremgår at som avløpsanlegg også skal regnes en lukket grøft.Spørsmålet er her om et bekkeløp som på visse strekninger er lagt i en kulvert, er å anse som etavløpsanlegg.Det som her kan skape forvirring, er at overvann etter forurensningsloven er å anse som avløpsvann.Som avløpsvann regnes iht. forarbeidene (Ot.prp. nr. 11 (1979–1980) s. 126) sanitært avløpsvann ogindustrielt avløpsvann. Det er på det rene at enkelte kulverter/bekkelukkinger blir tilført en stor delovervann og til dels også avløpsvann fra private og kommunale ledninger underveis.Spørsmålet er hvordan anlegget skal klassifiseres i denne situasjonen.Ved en nærmere gjennomgang av forarbeidene til forurensningsloven § 21, der avløpsanlegg ogavløpsvann er definert, fremgår imidlertid at reglene ikke er beregnet å gjelde for vassdrag som ogsåfører visse mengder overvann og avløpsvann. Det vises til forarbeidene på s. 126, der det heter at:194