laste ned teksten her - va-jus

Falkanger skriver om dette i sin bok Tingsrett (5. utgave 1999 s. 342) at hva som kan ventes på stedet,skal vurderes konkret. Det som var upåregnelig i 1995, kan være nærliggende noen år senere. Ivurderingen av hva som er sedvanlig, må det foretas en vurdering av hva som er sedvanlig innenfordet aktuelle distrikt. Hva som er sedvanlig, kan ikke fastlegges en gang for alle. Avgjørende blirsituasjonen til enhver tid.Olje- og energidepartementet anfører i Ot.prp. nr. 39 (1998–99) på s. 360 videre at det vedvurderingen skal legges vekt på at erstatningsreglene skal fungere som middel til å motvirkemiljøskader, og at tradisjonelle oppfatninger i vassdragsforhold har betydning for påregnelighets- ogrimelighetsvurderingen etter naboloven § 2. Skadens størrelse vil derfor spille en vesentlig rolle nårtålegrensen skal fastlegges.Vannressursloven § 49 tredje ledd gir adgang til å lempe erstatningsansvaret. For ordens skyld er det iførste punktum presisert at den alminnelige lempningsregel i skadeerstatningsloven gjelder, samtidigsom vurderingstemaet ved lempningsspørsmålet utvides i tråd med reglene i naboloven § 9 andre leddog forurensningsloven § 61. Etter andre punktum skal det ved vurderingen også tas hensyn til ateiendommen eller tingen tåler særlig lite, jf. ordlyden i naboloven § 9 andre ledd.Spørsmålet om ansvarsfrihet ved force majeure bør som hittil, anfører departementet på s. 360,overlates til rettspraksis. Det blir i den forbindelse som eksempler vist til RG 1982 s. 180 (Frostatinglagmannsrett) og RG 1984 s. 396 (Asker og Bærum herredsrett). Se fremstillingen nedenfor.3.7.4 Skader forårsaket av avløpsanlegg – Forurensningsloven § 24 aFor avløpsledninger (for overvann eller avløpsvann) gjelder § 24 a i forurensningsloven, jf.vannressursloven § 69 nr. 14. Det presiseres imidlertid at dersom annet er fastsatt i avtale mellompartene, er det avtalen som vil bli avgjørende, jf. forurensningsloven § 53.For de fleste praktiske tilfeller vil det derfor være det som fremgår om ansvar i pkt. 3.14 i Standardabonnementsvilkår for vann- og avløp, administrative bestemmelser (KS/Kommuneforlaget 2008),som vil være det primære regelverk for kommunene å undersøke i første omgang. Det presiseresimidlertid at den enkelte kommune må vedta å innføre dette reglementet særskilt for atansvarsfraskrivelsene inntatt i dette reglementets pkt. 3.14 skal kunne gjøres gjeldende.I den grad skaden ikke rammes av noen ansvarsfraskrivelse, for eksempel fordi den aktuelle kommuneikke har innført Standard abonnementsvilkår i sin kommune, og heller ikke har vedtatt tilsvarendebestemmelser for egen del i eget sanitærreglement, vil det være forurensningsloven § 24 a som vil bliavgjørende for kommunens ansvar. Det samme vil gjelde dersom de foreliggendeansvarsfraskrivelsene har blitt satt til side av domstolen som stridende mot avtaleloven § 36.Forurensningsloven § 24 a lyder som følger:”Anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordikapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. §§ 57–61 gjeldertilsvarende.”I merknadene til sistnevnte bestemmelsen anføres det at bestemmelsen vil avløse vassdragsloven § 47nr. 2 og (delvis) § 115 nr. 2. Det fremgår at paragrafen omfatter avløpsanlegg både for overvann(avrenning etter nedbør, snøsmelting, fra drenering) og forurenset avløpsvann. Hva som er å anse somavløpsanlegg og avløpsvann, fremgår av definisjonen av dette i forurensningsloven § 21.”Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann.Med avløpsvann forstås både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann.”204