laste ned teksten her - va-jus

vannverkets side. Dersom det ikke skulle være adgang til å fraskrive seg denne type ansvar, ville det jovære en ypperlig anledning for lagmannsrett og/eller Høyesterett til å komme inn på dette her.Det forhold at en vannverkseier ofte også rent faktisk vil være i en monopolstilling, vil imidlertidkunne innebære at domstolene vil stille strengere krav hva angår vedtakelsen av slike klausuler.Videre vil det forhold at det her dreier seg om et monopolforetak, være en omstendighet som gjør atdomstolene i større grad vil være tilbøyelig til å tolke ansvarsfraskrivelsesklausulene innskrenkende ifavør av medkontrahenten.I Rt. 1948 s. 1111 ble Oslo Sporveier ilagt ansvar for skade påført passasjer som falt av trikk sombråstanset, til tross for at reglementet bestemte at ”for følge av bråstans ved trafikkhinder er Sporveienikke ansvarlig”. Her kom spørsmål om erstatningsansvar på objektivt grunnlag og betydningen avforeliggende ansvarsfraskrivelse opp.En sporvogn bråstanset her for å unngå sammenstøt med en varebil, og en kvinnelig passasjer på bakreplattform falt ut av den åpne døren og kom til skade. Hennes forhold kunne ikke karakteriseres somuaktsomt. Etter den senere tids tekniske utvikling måtte det sies å være en ufullkommenhet vedsporveiene at de på det tidspunkt kjørte med åpne dører uten at særlige sikkerhetsforanstaltningerhadde blitt truffet for den fare som forelå for at passasjerene kunne bli slynget ut. Sporveisselskapetble derfor kjent erstatningspliktig på objektivt grunnlag.Med hensyn til betydningen av ansvarsfraskrivelsen anførte førstvoterende at han fant det klart atsporveiene ikke kunne fritas for ansvar med hjemmel i det reglement sporveisselskapet haddeutferdiget, og som var vedtatt av formannskapet for sporveisdriften. En slik bestemmelse fantførstvoterende kunne:”klarligvis ikke uten videre være bindende for sporveiens passasjer.”Begrunnelsen fra førstvoterende som fikk flertallets tilslutning er dessverre noe knapp, men det kansynes som om grunnlaget for å sette ansvarsklausulen til side var at denne ikke var vedtatt av denskadelidte passasjer. Den prinsipielle drøftelsen av problemet kommer imidlertid ikke frem.I Rt. 1964 s. 838 ble et E-verk frikjent for ansvar etter at bygningene på et gårdsbruk brant ned. Sakengjaldt krav om erstatning for skade ved brann på saksøkerens eiendom i 1959, som ble hevdet avsaksøkeren skyldtes kortslutning i Lunde kommunale kraftforsynings stikkledning til en uthusbygningpå gården. Lagmannsretten frifant Lunde kommunale kraftforsyning fordi den ikke fantårsakssammenhengen tilstrekkelig godtgjort. Høyesterett opprettholdt resultatet, men på et annetgrunnlag. Høyesterett kom til at det forelå årsakssammenheng, men at det ikke var utvist uaktsomhetfra Kraftforsyningens folk.Med hensyn til ansvar på objektivt grunnlag ble det av saksøkeren vist til at det var sikker rettspraksisat eiere av høyspente kraftledninger var ansvarlig på slikt grunnlag for driftsuhell, f.eks. for brannersom ble voldt ved overslag fra høyspentledninger til lavspentledninger. Det ble hevdet at det ikke varnoen fornuftig grunn til å se annerledes på ansvarsspørsmålet der det gjaldt brann som skyldteskortslutning i lavspentledninger.Høyesterett lot dette spørsmålet ligge da den fant at Kraftforsyningens alminnelige ansvarsfraskrivelsei strømleveringsbetingelsenes § 14 måtte føre til ansvarsfrihet i dette tilfelle. Elektrisitetsverket hadde i§ 14 fraskrevet seg”ethvert ansvar for skade som ikke er en direkte følge av handling begått med forsett eller grovuaktsomhet av personer for hvilke elektrisitetsverket etter lovgivningen er ansvarlig.”221