laste ned teksten her - va-jus

Etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd kan forurensningsmyndigheten pålegge den ansvarlige å treffetiltak etter andre ledd første til tredje punktum innen en nærmere angitt frist.Dette vil i første rekke være den som forurensningen kommer fra. Normalt vil dette være eieren avgrunnen eller bygningsmassen der forurensningen eller faren for forurensning kommer fra.Er en fabrikk bortleid og disponert fullt ut av leieren, bør leieren som regel anses for å være denansvarlige. På samme måte vil også andre rettighetshavere etter omstendighetene kunne anses somansvarlige etter loven, jf. Hans Chr. Bugge: Forurensningsansvaret (1999) s. 529. Målet er, ifølgeBugge, å finne frem til hvem som kan treffe nødvendige tiltak mot forurensning, og i dennevurderingen kan det bl.a. være grunn til å legge vekt på hvor nær tilknytning den enkelte har tilforurensningen eller faren for forurensning, og hvilke muligheter vedkommende har til å treffeeffektive tiltak. Det er også klart at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellomkostnadsansvar for tiltak og erstatningsplikt.Av Høyesteretts avgjørelse 10. mars 2010 i sak mellom Hempel AS og Statenv/Miljøverndepartementet ble det tatt stilling til om et morselskap med hjemmel i forurensningsloven§ 51 kunne pålegges å sørge for eller bekoste undersøkelser eller lignende tiltak.Miljøverndepartementet hadde lagt til grunn at det ut fra sammenhengen mellom malingsproduksjonensom datterselskapet drev i Florvåg og den produksjon som i sin tid var opphav til forurensningen,forelå selskapsmessig kontinuitet mellom den opprinnelige forurenser og Hempel Coatings (Norway)AS og dets rettsetterfølgere. Det fulgte av forarbeidene at kretsen av hvem som er ansvarlig etterforurensningsloven § 51 skal forstås på samme måte som den som er ansvarlig etterforurensningsloven §§ 7 og 49, og at forarbeidene til § 7 derfor hadde interesse ved tolkningen av §51.Selv om spørsmålet ikke var uttrykkelig løst her, fant Høyesterett at et morselskap ikke var utelukketfra å falle inn under kretsen av de ansvarlige etter § 7. Etter en grundig drøftelse og gjennomgang avaktuelle rettskilder fant Høyesterett på bakgrunn av ordlyd, forarbeider og formålsbetraktninger atforurensningsloven § 51, slik Miljøverndepartementet hadde lagt til grunn, åpnet for etter enhelhetsvurdering å pålegge et morselskap å gjennomføre miljøtekniske undersøkelser og utredning avtiltak.Denne dommen vil også få direkte betydning for spørsmålet om hvorvidt et morselskap kan bli ansettsom å være den ansvarlige for en forurensning etter forurensningsloven § 7.Bestemmelsen i forurensningsloven § 7 kan få betydning for vann- og avløpsverk i fleresammenhenger – dels som ansvarlig for egne utslipp og overholdelse av gitte konsesjonsvilkår, og delsi egenskap av forurensningsmyndighet der slik myndighet er delegert til vann- og avløpsverket pånærmere angitte områder.I førstnevnte tilfelle kan bestemmelsen bli aktuell der vann- og avløpsverket blir kjent med at det gårurenset avløp rett i elv eller bekk som overstiger de mengder Fylkesmannen har gitt tillatelse til etterforurensningsloven § 11. Om det ikke er mulig å stanse disse utslippene ved lukemanøvreringer ellerandre tiltak, f.eks. fordi nedbørmengdene har vært store og ledningsnettet og renseanlegg ikke hartilstrekkelig kapasitet, oppstår det et spørsmål om det bør foretas nødvendig opprydding i vassdraget.Det kan hevdes at § 7 andre ledd innebærer at vann- og avløpsverket må sørge for å avbøteskadevirkningen som følge av forurensningen ved at toalettpapir, bind, fast avføring med mer i ettertidmå samles opp og bringes i land for tilfredsstillende rensing.Vi er imidlertid ikke kjent med at politiet eller forurensningsmyndighet har anvendt bestemmelsenoverfor vann- og avløpsverk i en slik situasjon. Det er å håpe at dette skyldes at vann- ogavløpsverkene i en slik situasjon etter beste evne forsøker å rydde opp.72