laste ned teksten her - va-jus

kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje påsamme måte som når det er andre varer som er mangelsfulle.”Det heter videre i nest siste avsnitt i spalte 1 på s. 113:”Annerledes må bedømmelsen bli hvis mangelen utgjør dårlig trykk eller total uteblivelse avvannleveranser, typisk pga. for lav kapasitet. Å gjøre mangelsansvar gjeldende i slike tilfellervil gripe inn i den kommunale prioriteringen. Utgangspunktet må være at ikke enhver sviktutgjør en kjøpsrettslig mangel. Det må noe mer til, typisk at kommunen kan bebreides for sinprioritering av vannutbyggingen. I så fall kan kommunen være ansvarlig også etterdeliktansvarsreglene.”Dette synes delvis å bygge på forbrukertvistutvalgets praksis ved at det i realiteten innfortolkes etvesentlighetskriterium før det skal foreligge en mangel. I enkelte tilfeller kreves også at kommunenkan anses for å ha opptrådt uaktsomt for at ansvar kan inntre, for eksempel ved total uteblivelse avvann. Dette harmonerer imidlertid dårlig med ordlyden i forbrukerkjøpsloven.På bakgrunn av den usikkerhet loven og forarbeidene samlet sett etterlater med hensyn til hva somskal til før avvik i forhold til drikkevannsforskriftens krav skal anses som en mangel etter loven, bledet avholdt et møte mellom Norsk Vann og Justisdepartementet høsten 2002. I Justisdepartementetsetterfølgende brev til Norsk Vann den 15. oktober 2002 ble det gitt uttrykk for at:”Forbrukerkjøpsloven, som kjøpsloven, har et elastisk mangelsbegrep, som er egnet til å ivaretade særlige hensyn som eventuelt måtte gjøre seg gjeldende i forhold til vannleveranser. I denforbindelse viser vi til forbrukerkjøpslovens forarbeider, som inneholder retningslinjer formangelsbedømmelsen for vannleveranser, jr. NOU 1993:27 s. 113 første spalte og Ot.prp. nr.44 (2001–2002) s. 92 annen spalte som generelt reflekterer at det innenfor rammene av regleneer mulig å ivareta særlige hensyn.”Det ble av departementet lagt til grunn at man ville finne gode løsninger på eventuellemangelsspørsmål i praksis, men at man ville følge med på utviklingen og eventuelt komme tilbake tilspørsmålet dersom det skulle vise seg å oppstå problemer av betydning i praksis.Etter vår oppfatning er det beklagelig at forarbeider og lovtekst harmonerer så vidt dårlig på detteområdet. Særlig er dette uheldig da dette er en forbrukerkjøpslov, der departementet selv klart giruttrykk for at hensynet til tydelighet og klarhet gjør seg spesielt gjeldende, jf. Ot.prp. nr. 44, der detteer brukt som begrunnelse bl.a. for å lovfeste at vannleveranser faller inn under loven.Etter vedtagelsen av forbrukerkjøpsloven må det uansett være klart at brudd på drikkevannsforskriftenav en viss betydning kan bli ansett som en offentligrettslig mangelsom kan gi forbrukeren rett til åkreve vannkvaliteten rettet, ev. vann omlevert. Mest praktisk vil det imidlertid være at abonnenten vilkunne få rett til prisavslag, eventuelt erstatning for lidt tap, eller rett til å heve ved vesentligmislighold. Heving betyr at abonnenten gis rett til å avslutte kontrakten med umiddelbar virkning somfølge av vesentlige mangler ved leveransen.Reglene vil allikevel sette domstolene på prøve, dels fordi årsaken til brudd på drikkevannsforskriftenkan være mange, og dels fordi avvik kan variere fra noen minutter eller timer til flere år, og ramme altfra en hel kommunes innbyggere til noen få eller en enkelt abonnent.Dersom det er abonnentene i en hel kommune eller by som er rammet av dårlig vannkvalitet, vil detsom ovenfor nevnt kunne undergrave kommunens eller byens muligheter til å gjøre noe med denmangelfulle vannkvaliteten dersom alle abonnentene skulle være berettiget til prisavslag. Dette villeda i så fall kunne medføre at kommunen enten måtte ta ekstrakostnadene inn igjen ved høyere gebyrereller ikke ha råd til å gjennomføre nødvendige tiltak.156