laste ned teksten her - va-jus

Sameiet anførte at sistnevnte lekkasje måtte anses for å være vel så meget kommunens ansvar somsameiets. Det ble hevdet at reparasjonen måtte være et kommunalt anliggende og inngå i detalminnelige vedlikeholdet av vannrørene i bydelen.Som begrunnelse for å gi pålegg i den aktuelle saken hadde VAV påpekt at når en vannlekkasje førsthadde oppstått, ville den kunne utvikle seg til totalt ledningsbrudd. Det ble vist til at lekkasjen utgjordeen fare for skade på egen og/eller tredjemanns eiendom. Det ble også lagt vekt på hensynet til åminimalisere belastningen på det offentlige vannledningsnettet samt hensynet til kommunensvannressurser.Fylkesmannen fant at VAVs pålegg om å ”utbedre stikkledningen” var noe uheldig utformet da dettekunne lede tankene hen til krav om oppgradering av standard, dvs. mer enn rene reparasjonsarbeidersom er det som kan kreves etter bestemmelsens første ledd. Fylkesmannen fant imidlertid at det likevelgikk klart frem av pålegget at stikkledningen skulle repareres og ikke oppgraderes, og at VAV derforhadde hjemmel til å pålegge sameiet å reparere stikkledningen samt at sameiet måtte dekke kostnadeneved dette.Ofte vil kommunens egne sanitærbestemmelser inneholde regler som i større grad gir vann- ogavløpsverkseier adgang til å kreve at private må utbedre sine installasjoner enn det som følger av pbl.§ 31-3.Som eksempel kan nevnes Standard abonnementsvilkår for vann- og avløp, administrativebestemmelser pkt. 3.7, som gir hjemmel for at kommunen kan gi pålegg om reparasjon, utbedring ogomlegging av sanitærinstallasjoner og private vann- og avløpsanlegg som ikke er i samsvar medabonnementsvilkårenes administrative og tekniske bestemmelser, eller foreta andre kompenserendetiltak. Etter pbl. § 31-3 andre ledd, jf. første ledd, kan kommunen gi pålegg om sikring og istandsettingav ledningsinstallasjoner som kan medføre fare for skade på, eller vesentlig ulempe for, person,eiendom eller miljø dersom de ikke blir utbedret.Hvorvidt slike bestemmelser kan opprettholdes, vil bli nærmere drøftet under kapittel 3.9.Der vilkårene for å benytte plan- og bygningslovens istandsettingsbestemmelse er til stede, må detimidlertid anses for en ubetinget fordel å benytte pbl. § 31-3, ev. i kombinasjon med henvisning tilsupplerende hjemmel i kommunenes standard leveringsbetingelser.Dette skyldes for det første at det da ikke oppstår tvil om hvorvidt hjemmelsgrunnlaget er tilstrekkeligtil å fatte vedtak om utbedring, og for det annet fordi vann- og avløpsverket eller kommunen kanbenytte plan- og bygningslovens sanksjonsregler ved manglende oppfyllelse av pålegget.Det kan for eksempel ilegges tvangsmulkt etter pbl. § 32-5, eller utferdiges forelegg etter pbl. § 32-6,som vil ha virkning som rettskraftig dom dersom abonnenten ikke reiser søksmål mot det offentligeinnen 30 dager etter forkynnelsen av forelegget for å få det prøvd rettslig. Det kan også iverksettestvangsfullbyrdelse etter pbl. § 32-7 og ilegges overtredelsesgebyr etter § 32-8.Slike sanksjoner er ikke i samme grad til stede for regler som håndheves med hjemmel i standardabonnementsvilkår, jf. fremstillingen nedenfor under kapittel 3.9.I alle tilfeller der en privat vann- og avløpsledning finnes å være i en så dårlig forfatning at fare ellervesentlig ulempe kan oppstå på person eller eiendom, bør kommunen følgelig benytte plan- ogbygningsloven 2008 § 31-3 andre ledd. Det må for øvrig påses at kravene til saksbehandlingen somfølger av forvaltningsloven blir ivaretatt.Der det er en avløpsledning som frembyr slik fare for person eller eiendom, foreligger det en alternativhjemmel for pålegg i forurensningsloven § 22 andre ledd.183