laste ned teksten her - va-jus

forbindelse med frivillig avståelse av privat vannverk til Lier kommune, er denne avgjørelsen omtaltunder kapittel 2.5.5.2.Av plasshensyn er omtalen av enkelte av dommene forkortet i denne utgaven av VA-jus databasen iforhold til tidligere versjoner.3.1.6.1 Rt. 1979 s. 934Tvisten gjaldt her Nesodden kommunes adgang til å kreve bidrag til utbygging av kommunaltkloakkanlegg etter bestemmelser inntatt i salgskontrakter mellom tomtekjøpere og et tomteselskapstiftet på kommunalt initiativ (Nesodden tomteselskap).Bidraget var fastsatt og krevd før loven av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter trådtei kraft. Tomtekjøperne i Bjørnemyrdalen ble avkrevd bidrag etter satser i et kommunalt regulativ omtilknytningsavgift som det på den tid ikke var lovgrunnlag for, og kjøperne mente at kommunen vedhjelp av salgskontraktene søkte å skaffe seg ikke lovhjemlede avgifter. Høyesterett fant at det i hvertfall i den konkrete foreliggende situasjon ikke var noe til hinder for at kommunen gjennomkontraktene sikret seg bidrag til utbygging av kloakkanlegget.Høyesterett la i den forbindelse vekt på at det var et mindre lokalt anlegg med innretninger ikke langtfra bebyggelsen som skulle betjenes, og at bidragskravene lå lavere enn utbygningsomkostningenefordelt pr. boligenhet. Tomtene skrev seg fra kommunal eiendom og var overdradd tomteselskapetsom sto for opparbeidelsen av byggefeltet.Det ble antatt at bestemmelsene i salgskontraktene ga tilstrekkelig klart uttrykk for at tomtekjøpernepliktet å yte det aktuelle bidraget.Høyesterett konstaterte at utbyggingskostnadene fordelt pr. boligenhet ved full kapasitetsutnyttelseikke belastet tomtekjøperne i Bjørnemyrdalen på en urimelig måte. Ubetalte bidrag var heller ikke faltbort ved foreldelse. Nesodden kommune vant derfor frem med sitt krav.3.1.6.2 Rt. 1980 s. 892Saksforholdet var her at det ble foretatt utpanting hos et firma som hadde nektet å betaletilknytningsavgift for vann- og kloakk i forbindelse med oppføring av et midlertidig lagerskur.Lagmannsretten hadde stadfestet utpantingen, og denne kjennelse ble stadfestet av kjæremålsutvalget.Det ble av firmaet anført at det ikke var hjemmel for tilknytningsavgift fordi bygningen ikke haddetilknytning til kommunal vann- og kloakkledning.Kjæremålsutvalget var ikke enig i dette fordi det etter loven var tilstrekkelig at den faste eiendommenhvor lagerskuret var oppført, var tilknyttet en kommunal vann- og kloakkledning. At selve lagerskuretmanglet slik tilknytning var ikke avgjørende. Det ble for øvrig bemerket at den kjærende part fra førhadde et forretningsbygg på eiendommen, og at dette var tilknyttet ledningsnettet. Forskriftene bygdepå at tilknytningsavgiftens størrelse skulle stå i forhold til størrelsen av bebyggelsen på eiendommen,og dette ble ansett for å være et naturlig kriterium. Det kunne da ikke være nødvendig at de enkeltedeler av bebyggelsen var tilknyttet ledningsnettet.Hva særskilt gjaldt hjemmelen for å kreve inn avgift for midlertidige bygg, fant kjæremålsutvalget atdet knyttet seg større tvil til dette da det ikke var gitt noen regel som løste dette spørsmålet. Etterutvalgets mening måtte det avgjørende være at lovgrunnlaget for tilknytningsavgift ofte ville være tilstede også når det var tale om midlertidige bygg.Det ble pekt på at det forhold at tilknytningsavgiften er en engangsavgift og derfor vil være en mindrenaturlig avgiftsform ved helt kortvarige byggverk, ikke vil være til hinder for at bygningen faktisk blir33