laste ned teksten her - va-jus

”Ansvar etter kapitlet omfattera) erstatning for økonomisk tap som følge av forurensningsskade som nevnt i § 53,b) erstatning for skade, tap, ulempe eller utgifter som følge av rimelige tiltak for åhindre, begrense, fjerne eller avbøte forurensningsskade. Utgifter til tiltak motforurensning som var tillatt, kan likevel ikke kreves erstattet i den utstrekning slikerstatning klart ville overstige den erstatning som kunne ha vært krevd dersomtiltakene ikke var blitt satt i verk,c) erstatning for skade, tap eller ulempe som følge av at forurensningen hindrer ellervanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring,d) erstatning for skade, ulempe eller tap med hensyn til annen utøving avallemannsrett etter reglene i § 58,e) erstatning for tap som en arbeidstaker lider ved at forurensningen fører tildriftsstans eller innskrenkning i en virksomhet han eller hun er ansatt i. Dettegjelder likevel ikke når virksomheten som sådan ikke kan kreve sitt tap erstattetfordi tapet er en for fjern og upåregnelig følge av forurensningen.”Vedrørende bokstav e angis det på s. 57 i Ot.prp. nr. 33:”Gjennom rettspraksis og juridisk teori er det oppstilt en grense for skadevolderserstatningsansvar bl.a. mot skader som anses som upåregnelige, fjerne eller avledede følger avden skadevoldende handling, jf. bl.a. Rt. 1973 s. 1268 (flymanøverdommen), Lødrup, Lærebok ierstatningsrett (1987) s. 241 flg, Nygaard, Skade og ansvar (1985) s. 313 flg og Innst. S. 94flg.”Det gis på s. 58 uttrykk for at spørsmålet om ansvarets omfang i en rekke tilfeller vil være aktuelt iforurensningssammenheng; for eksempel der forhandlerleddet lider tap som følge av atproduksjonsleddet må innstille virksomheten pga. forurensningsskade, eller ansatte som lider tap somfølge av at bedriften må gå til innskrenkninger på grunn av råstoffmangel, ødeleggelse avproduksjonsanlegg og bedriftsområde. Det heter videre på s. 58:”Departementet bemerker at spørsmålet om erstatningsvernet for de interesser som herdiskuteres, er et generelt erstatningsrettslig problem, og således ikke er spesielt iforurensningssammenheng. Selv om hensynet til bl.a. forutberegnelighet og forsikring skulletilsi at problemet fant sin generelle løsning i loven, viker departementet i likhet med Utvalgettilbake for dette alternativ. Det brede spekter av tenkelige skadevirkninger og involverteinteresser taler for noe tilbakeholdenhet på dette punkt.”Deretter drøftes særskilt hvorvidt arbeidstakere vil ha rett til erstatning ved driftsinnskrenkninger somfølge av forurensningsskade. Det forutsettes at den ansatte ikke kan kreve erstatning i størreutstrekning enn virksomheten selv (arbeidsgiveren) kan det. Dersom skadevirkningen er så fjern ogavledet at arbeidsgiveren ikke er erstatningsrettslig vernet, gjelder dette også for arbeidstakeren.Videre må det være en forutsetning at de ansatte har lidt et økonomisk tap. Dette vil ifølgedepartementet ikke alltid være tilfellet dersom de ansatte i henhold til tariffavtale eller arbeidsavtalefår utbetalt full lønn under driftsstans som følge av forurensningsskade, og dessuten får dekketeventuelle andre utgifter som forurensningsskaden medfører.Departementet anførte videre at arbeidstageren normalt ikke vil få full dekning for sitt tap dersom eneventuell permittering varer ut over den tid arbeidsgiveren plikter å betale lønn, og at reglene ifolketrygdloven om stønad under arbeidsledighet langt fra gir full kompensasjon for bortfaltlønnsinntekt. Man fant på denne bakgrunn at spørsmålet var svært praktisk, og at det burde få sinløsning i forurensningsloven. Dette er bakgrunnen for at dette uttrykkelig ble inntatt iforurensningsloven § 57.179