laste ned teksten her - va-jus

Det vil nok klart føles som et overgrep dersom grunneieren, etter å ha investert betydelige beløp i etslikt renseanlegg noen år tidligere for i det hele tatt å få byggetillatelse, så får beskjed om at detteanlegget i grunnen ikke spiller noen rolle for bygningsmyndighetenes vurdering av hanstilknytningsplikt etter § 27-2 annet og tredje ledd.Det kan også reises spørsmål ved hvilke utgifter som er relevant ved vurderingen. Dette må være alleutgifter som påløper som en følge av at tilknytningsplikten gjøres gjeldende, med unntak for selveplikten til å betale vann- og avløpsgebyr til det offentlige.Når summen av utgiftene til tilknytning er konstatert, er det også et spørsmål om hva de skalsammenlignes med for å avgjøre om de er uforholdsmessige. Om dette skriver O.J. Pedersen m.fl. iPlan- og bygningsrett (s. 524) følgende:”Det er klart at den enkeltes økonomi ikke er avgjørende. Sammenligningen må foretas med detsom er vanlige utgifter i distriktet for å knytte bygning til offentlig ledning. I den vurdering måhensyn tas til tomtas utnyttelse og bruksformål. Det vil således kunne påføres større utgifterdersom ledningen skal betjene flere boenheter eller det er tale om næringsdrift. Det kan ogsåtas hensyn til at kommunen betaler tilskudd eller på annen måte bidrar til at utgiftene holdesnede.”Dette synes som en fornuftig vurdering, men skaper stor usikkerhet for utbyggere fordi de aldri kanvite hvilket skjønn den enkelte kommune vil utøve mht. dette spørsmålet. Dertil kommer jo atvurderingen kan variere betydelig også innenfor én og samme kommune. Det vil kunne oppleves somurettferdig for en tiltakshaver at bygningsmyndighetene for hans eiendom legger til grunn at kostnaderi størrelsesorden 300.000,– ikke er uforholdsmessig, mens andre som bygger i samme kommuneslipper unna tilknytningsplikt der kostnadene overstiger halvparten.Det er en meget arbeidskrevende oppgave for en kommune å lage presise retningslinjer som er i standtil å hensynta de momenter som er nevnt ovenfor. Det kan derfor etter vårt syn, av hensyn tilforutberegnelighet for tiltakshaver og enkel praktisering for kommunen selv, være fornuftig å fastsetteet konkret beløp som en høyeste grense for hva kommunen mener en tiltakshaver kan pålegges åbetale. Dersom ledningstilknytningen i det aktuelle tilfellet overstiger dette, bør da kommunen entenfrafalle kravet om tilknytning eller gi tilskudd til å dekke den overskytende delen.Det er opplyst av Gunnar Mosevoll i Skien kommune at det opereres med en slik grense på mellom kr.100.000,– og kr. 150.000,– i flere kommuner i Vestfold og Telemark fylker. Dette skal avFylkesmannen ha blitt fastlagt på bakgrunn av kostnadene for anskaffelse av et biologisk-kjemiskminirenseanlegg plassert i boligens kjeller.Som et eksempel på bruk av bestemmelsen kan vises til at Fylkesmannen i Buskerud i vedtak 28.september 2006 opprettholdt pålegg gitt av Ringerike kommune til en del grunneiere om plikt til åkoble seg til kommunalt anlagt avløpsanlegg i området. Avstanden fra den enkelte eiendom til denkommunale ledningen var godt under 500 meter. Kommunen hadde fattet vedtak om at den enkeltehuseier maksimalt skulle betale kr. 70.000,–, selv om de faktiske kostnader forbundet medtilknytningen var høyere.Fylkesmannen fant, i likhet med kommunen, at en kostnad for den enkelte på kr. 70.000,– ikke kunneanses for å være en uforholdsmessig kostnad.Fylkesmannen i Hedmark har i en avgjørelse av 11. april 2007 stadfestet Ringsaker kommunes vedtakom pålegg om tilknytning til kommunal avløpsledning. Eiendommer med nyere/utbedrede anleggmindre enn 10 år gamle ble gitt utvidet frist til å koble seg på kommunal hovedledning tilsvarendeanleggets nedskrivningstid på 10 år.242