laste ned teksten her - va-jus

Forskriften gjelder kun anlegg som staten ved NVE har gitt økonomisk bidrag til å bygge, og somkommunen har gjort forpliktende vedtak om å føre tilsyn med.Tilsynets oppgaver omfatter befaring av anlegget med tilhørende rør, ventiler, pumpestasjoner oglignende samt rapportering. Befaring og rapportering skal etter forskriftens § 3 foretas hvert femte årog etter store flommer og andre hendelser i vassdraget som kan gi skader på anlegget. NVE kanfastsette strengere tilsynsrutiner der det anses nødvendig, og enklere tilsynsrutiner for anlegg somkrever mindre tilsyn. Tilsynet skal befare anleggene, beskrive og ta bilder av utrasinger, setninger,skader på grøfter og rør, vegetasjonens tilstand og endringer i elveløpet m.m. Etter hver befaring skalkommunen utarbeide en rapport som sendes til NVE til nærmere fastsatt frist. Ved skader som truerliv, helse og store verdier plikter kommunen straks å melde fra til politiet samt underrette NVE.Det er kommunen som etter forskriften § 4 skal avgjøre om tilsynet skal ivaretas av en eller flerepolitisk oppnevnte personer, eller om tilsynet skal legges til en etat eller stilling i kommunen.Kommunen kan også for det enkelte anlegg gjøre avtale med den enkelte grunneier, eller etgrunneierlag eller andre, om å føre tilsyn. Også i slike tilfeller er det kommunen som skal rapporteretil NVE. Kommunen skal informere NVE om hvordan tilsynet er organisert og hvem som erkommunens kontaktperson.NVE har etter forskriftens § 5 myndighet til å kontrollere at tilsynet gjennomføres i overensstemmelsemed denne forskriften.3.6.4 Vann- og avløpsverks vedlikeholdsplikt etter forurensningslovenDet følger av forurensningsloven § 24 at kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold avavløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen. Ved private avløpsanlegg er det eier av deneiendom som anlegget først ble anlagt for, som er ansvarlig for drift og vedlikehold. Bestemmelsen måforstås slik at det er eier av den eiendom som anlegget først ble anlagt for, som overforforurensningsmyndigheten har ansvar for at nødvendige utbedringstiltak på avløpsanlegget blirforetatt. Det innebærer imidlertid ikke at vedkommende alene skal måtte bære kostnadene i forhold tiløvrige medeiere i avløpsledningen.Dersom flere er sameiere av avløpsledningen, vil en kostnadsfordeling følge direkte av sameielovensregler. I andre tilfeller vil kostnadsspørsmålet bero på en tolkning av ev. avtaler inngått mellomhovedledningens eier og ev. andre brukere av ledningen, som da presumptivt må ha inngått en avtalemed den opprinnelige eier for å få anledning til å benytte den aktuelle ledningen.Der det er forurensningsmyndigheten eller plan- og bygningsmyndighetene som gjennom vedtak etterforurensningsloven § 23 eller plan- og bygningsloven 2008 § 27-3 tillater tilknytning til privat vannogavløpsanlegg, inneholder disse bestemmelsene regler om at erstatningen om nødvendig fastsettesved skjønn dersom partene ikke blir enige om kostnadsfordelingen for selve etableringen. Selv ombestemmelsene ikke uttrykkelig omtaler driftsutgifter etter etableringen, er det i forarbeidene tilforurensningsloven § 25 forutsatt at dette også ev. løses ved skjønn, og at det burde være unødvendig åinnta særskilte regler om dette.Forurensningsmyndigheten kan bestemme at andre enn dem som er nevnt i første ledd skal væreansvarlig for drift og vedlikehold, bl.a. at kommunen skal være ansvarlig for private anlegg.Forurensningsloven § 24 a innebærer at kommunene er objektivt erstatningsansvarlig for utilstrekkeligvedlikehold av sine overvann- og avløpsledninger. Det følger av Borgarting lagmannsretts dom av 13.juni 2007 at dette ansvaret ikke kan fraskrives ved avtale, eller ved standardbetingelser, som foreksempel normalreglementets pkt. 3.9 første ledd. Det kan reises spørsmål ved om en slik forståelse eri samsvar med Høyesteretts dom vedr. Stavanger kommune fra 19. mars 2007, jf. dissensen fralagdommer Nyhus i lagmannsrettens dom.191