laste ned teksten her - va-jus

3.7.7 Generelt om forholdet mellom inntatte ansvarsfraskrivelser ogavtaleloven § 363.7.7.1 InnledningI § 36 i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer(avtaleloven) har domstolene en klar hjemmel for å øve sensur med ansvarsfraskrivelser. Ifølgeforarbeidene til § 36 skal bestemmelsen bare få anvendelse på formuesrettslige avtaler, jf. NOU 1979:32 s. 41 flg.Avtaler av f.eks. offentligrettslig karakter skal falle utenfor. Kommunale abonnementsvilkår på vannogavløpsområdet må imidlertid sees som en del av kommunens forretningsvirksomhet, som det ermeningen skal falle innenfor anvendelsesområdet til § 36. Det vises i den forbindelse til Ot.prp. nr. 5(1982–83) s. 18 spalte 2, der det heter:”Av avtalevilkår som det særlig har vært tvist om for domstolene, kan nevnesansvarsfraskrivelser (Se Eckhoff side 347–348) og vilkår i el-verks og vannverks kontrakter somat nye eiere skal betale gjeld til verket for å unngå at strømmen eller vannet blir stengt av. Slikevilkår vil selvsagt kunne prøves etter den foreslåtte lempningsregel.”3.7.7.2 Bestemmelsens ordlyd og forarbeiderAvtaleloven § 36 som ble innført i loven ved endringslov av 4. mars 1983 lyder:”En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig ellervære i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidigebindende disposisjoner.Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene vedavtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldendehandelsbruk eller annen kontraktsrettslig sedvane.”Det følger av Ot.prp. nr. 5 (1982–1983) på s. 30, 2. spalte, om urimelighetskriteriet:”Selv uten noe tilleggsvilkår i lovteksten, er det på det rene at domstolene vil stille visse krav føravtalevilkår blir satt til side som urimelige. Slik tilsidesettelse vil neppe skje uten at domstolenefinner urimeligheten klart eller tydelig påvist. Det ligger også i formuleringen ”urimelig” at etvilkår må være positivt urimelig for at det skal kunne lempes; det er selvfølgelig ikke nok at detkan tenkes rimeligere løsninger. Urimelig må oppfattes som i seg selv et ganske strengtkriterium, som det ikke vil være kurant å påberope.”Det ble videre anført på s. 31, 1. spalte:”Når det gjelder Advokatforeningens og bankforeningens frykt for unødige prosesser, viserdepartementet til de allerede gjeldende lempingsregler uten kvalifiserende kriterier og til denrimelighetskontroll med avtalevilkår som domstolene også i dag fører ved hjelp av forskjelligetolkningsteknikker. Det er ikke meningen med lovforslaget å innføre noen annenurimelighetsstandard enn den som allerede i dag følger av kjøpsloven § 1 annet ledd m.m., jfIndustri-departementets anførsel foran. Det er derfor etter departementets mening lite trolig atden foreslåtte rimelighetsstandard vil lede til unødig mange prosesser, heller ikke i den førstetid etter at lempningsregelen har trådt i kraft.”224