laste ned teksten her - va-jus

dette ga Miljøverndepartementet i Rundskriv T- 6/88 fylkesmennene beskjed om at det var nødvendigå iverksette tiltak for bl.a. å redusere kommunale utslipp i Oslofjorden.Dette førte til at Fylkesmannen i 1991 med hjemmel i forurensningsloven § 11 ga pålegg om åredusere det samlede utslipp av nitrogen fra Bekkelaget renseanlegg til Oslofjorden med 70 % innen1996. Kommunen påklaget pålegget til Miljøverndepartementet, men fikk ikke medhold. Etter dettebesluttet Oslo bystyre i 1992 å igangsette bygging av et nytt renseanlegg på Bekkelaget.Høsten 1994 søkte Oslo kommune om utsettelse mht. tidspunktet for ferdigstillelse av renseanlegget,men dette ble avslått. I avslagsbrevet fra Fylkesmannen ble Oslo kommune for første gang varslet omat dersom fristen ble oversittet, ville det bli fattet vedtak om forurensningsgebyr etterforurensningsloven § 73.Til tross for dette vedtok Oslo bystyre i desember 1994 å stanse den igangsatte byggingen avBekkelaget renseanlegg pga. den kostnadsøkning som hadde funnet sted, og utrede alternativer til detigangsatte prosjektet.Fylkesmannens frist for ferdigstillelse ble senere forlenget av Miljøverndepartementet fra 1996 til 1.juli 1998. Da anlegget heller ikke var klart fra denne dato, ble det som ovenfor nevnt ilagt et løpendeforurensningsgebyr på kr. 30.000,– pr dag.Det er åpenbart at det i denne saken ble foretatt vurderinger som gikk ut på at det var viktigere forkommunen å få handlefrihet til å velge det alternativ som ble oppfattet som den beste helhetsløsningenpå avgjørelsestidspunktet, enn å unngå at det påløp forurensningsgebyr. Først våren 1998 ble det avbystyret besluttet å fortsette utbyggingen av Bekkelaget renseanlegg ved å legge det i fjell. På dettetidspunktet var det selvsagt altfor sent å unngå fastsetting av forurensningsgebyr.Forurensningsgebyret virket her de facto som en straff ved at kommunen ble straffet fordi den haddebrukt i alt fire år fra prosjektet ble stanset i 1994 til å finne en annen løsning på å tilfredsstilleforurensningsmyndighetenes krav. Dette ser en fordi vedtaket om utbygging i 1998 ble fattet noenmåneder før forurensningsgebyret begynte å løpe. Det synes her som om ileggelsen avforurensningsgebyret ikke hadde funksjon som middel til å avverge manglende oppfyllelse avpålegget; det var jo klart at ferdigstillelsen ville bli vesentlig forsinket da det ble ilagt.Tvangsmulkten skal ilegges den ansvarlige for overtredelsen. Dersom overtredelsen har skjedd påvegne av et selskap eller en annen sammenslutning, en stiftelse, en kommune, en fylkeskommune ellerannen offentlig innretning, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges virksomhetens eier som sådan.Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Forurensningsmyndigheten kan frafalle påløptforurensningsgebyr. Slik ettergivelse vil normalt bare skje der særlige grunner tilsier det, for eksempelnår det økonomiske grunnlaget for virksomheten står på spill, der overtredelsen har vært unnskyldeligeller ved force majeure. Sivilombudsmannen har i sin årsmelding for 1990 s. 140 flg. lagt til grunn atmyndighetene har plikt til å behandle søknad om ettergivelse, og også av eget tiltak skal vurdere omgebyr skal frafalles. Dette synet er bestridt av Miljøverndepartementet.Det er foreløpig uavklart hvorvidt et gitt forurensningsgebyr vil kunne bli kjent ugyldig som følge avat kommunen ikke på egen hånd har vurdert om ilagt gebyr skal frafalles. Etter forvaltningsloven § 41vil et vedtak likevel være gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virketbestemmende på vedtakets innhold. Dette må undergis en konkret vurdering. Dersom det er vektigeforhold som taler for ettergivelse som ikke har vært kjent for kommunen da avgjørelsen om å nekteettergivelse ble tatt, kan dette føre til at nektelsen blir kjent ugyldig etter prinsippet i fvl. § 41.147