Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

Øystein Sandøy
Å selge fisk i regnvær
EN MANN FRA INDRE SOGN
dyrket jordbær. Han hadde de flotteste
og største jordbærene som
tenkes kunne, og alt lå til rette for
at de skulle gå unna som varmt
hvetebrød i tørt gress, for å sitere
min navnebror Øystein Sunde.
Bonden satset på å selge dem til
reisende på fergekaia i Kaupanger,
og møtte opp fullastet med
jordbær, men dessverre ikke med
slående salgsargumenter. Han fikk
ikke solgt et eneste bær. Grunnen
var ganske enkelt at når bilis tene
spurte hvordan han fikk jordbærene
sine så store og fine, sa han
bare sannheten: «Eg gjødsla dai
med min aigen drit!»
Bølgene har gått høye i fiskerikretser
og media siden juletider.
Med virkning fra 13. desember
2012 til 21. april 2013 ble minsteprisene
på torsk satt til kr. 13,25 for
fisk over 6 kilo, kr. 10,50 for 2,5 til
6 kilo, kr. 9,50 for 1 til 2,5 kilo og kr.
8,- for torsk under 1 kilo. Dermed
er vi nede på samme prisnivå som
tidlig på 90-tallet, og jeg må innrømme
at det første som slo meg
var om Råfisklaget hadde lagt seg
på samme salgsstrategi som vår
venn fra Sogn.
Råfisklaget er det desidert
største salgslaget for hvitfisk, og
legger føringene på all prissetting
på førstehånd. Hovedargumentet
for å sette prisene så mye
ned, var at man for alt i verden
ville unngå prisjusteringer midt i
det mest hektiske sesongfis ket;
spesielt når rekordstore mengder
torsk skulle bringes på land fersk.
Dette selvsagt med bakgrunn i vår
nordlige landsdels desentraliserte
mottaksstruktur, og langt mindre
mobile flåte.
Dette argumentet kan jeg for så
vidt kjøpe. Vi har selv vært i en situasjon
for noen år siden, da sorteringsgrensen
for storsei ble justert
oppover midt i det beste fiskeriet.
Det ble en halloi av en annen verden.
Seigarnsbåtene snudde seg
i skinnet for «å ta kjøperne under
geipen», som det ble sagt. Alternative
første håndsmarkeder ble med
ett brennaktuelle.
«Sjøvær», «Leinefisk» og
«Nesbakk» gikk til Hanstholm.
Noen prøvde Peterhead. «Loran»
gikk helt til Hull og «Fiskenes» gikk
hjem, dro i gang flekkemaskinen
de hadde stående og saltet hele
fangsten. Det gikk både godt og
galt, kan vi si. Auksjonsprisene i
Danmark, Skottland og England
ble nærmest rekordlave, og vi
hadde lite igjen for strevet der og
da. Men nokså store mengder fisk
fant veien utenom det tradisjonelle
norske kjøperkorpset, og dermed
steg prisen markant utover vinteren.
Faktisk såpass at seisesongen
kunne strekes under med alminnelig
godt resultat.
MEN «DET VAR DÅ DET, og itte
no». Den gangen kunne man i
ettertid ha forståelse for at sorteringsgrensene
ble samkjørt i alle
salgslagene. Ulykken var at det
skjedde midt i sesongen. Vi hadde
Denne ruggen veier ca. 25 kilo. Det
betyr at verdien falt med rundt 50
kroner — fra 275 til 225 kroner — da
Råfisklaget kuttet minsteprisen med
nesten 20 prosent med virkning fra 13.
desember 2012.
også i utgangspunktet alternative
kjøpere utenlands. Men den dramatiske
prisreduksjonen vi har fått
i år er vanskelig å svelge. På våre
kanter av landet blir det fremholdt
at dette var bortimot det verste
Råfisklaget kunne gjøre. Det hadde
vært langt bedre å slippe prisen fri.
Nå ligger minsteprisene der som
en føring, og setter sannsynligvis
nivået lavere enn det man ellers
kunne oppnådd. Vi skal ikke se
bort fra at hvis vinterens omsetn ing
fikk preg av yo-yo-priser, så hadde
gjerne kjøperne kommet på banen
med nye initiativer som kunne ha
stabilisert prisene på et høyere
nivå. At man ville sette priser som
sto seg vinteren igjennom er så
sin sak, men her blir det historien
om å barbere seg, og så skjære av
seg haken. For ikke å si hodet! Og
øksene slipes for utstrakt bruk på
dem som man mener har gjødslet
med egen dritt.
"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013
21