Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

Et Lofotmotiv fra tidlig på 2000­tallet. Så vidt vi vet er minst tre av disse fartøyene nå ute av merkeregisteret. «Øynes», midt på bildet, og
«Karl Viktor» helt til høyre, er fortsatt i aktivi tet, begge i konvensjonell kystflåte 15­21 meter. «Svein Frode», helt til venstre, har skiftet navn til
«Atlantic Navigator», og eies av AS Roaldnes på Valderøya utenfor Ålesund.
dighetene langs kysten at de som velger
å kjøpe kvoter faktisk har kommet til
at dette lønner seg over tid. I parentes
kan vi kanskje tilføye at prisen på strukturkvoter
ofte bestemmes at de som er
mest offen sive; noen vil si gærne. Inge
Halstensen har sagt det slik: Å bestemme
prisen på en fiskekvote er som å bestemme
prisen på Mona Lisa. Med andre ord;
et sjansespill!
I dag består den konvensjonelle
kystflåten av noe over tusen helårsdrevne
fartøyer. Vi skal ikke så mange årene
tilbake før den besto av mer enn det dobbelte.
Om noen tror at det ikke har medført
en vesentlig bedring av lønnsomheten å
halvere antall fartøy, tar de kort og godt
feil. Likevel er altså situasjonen at konvensjonelle
kystbåter fortsatt har alt for
dårlig inntjening. Det kan man i prinsippet
løse på to måter; enten ved å tilføre denne
fartøygruppen mer fisk, eller ved å føre en
politikk som gjør at det blir færre fartøyer.
Begge deler vil gi mer fisk pr. fartøy, og
forhåpentligvis bedre lønnsomhet.
Det første alternativet er lite aktuelt.
56 "Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013
Det er i dag bred poli tisk enighet om at
ressursfordelingen mellom kyst og hav
og mellom de ulike fartøygruppene skal
ligge fast. Da gjenstår en politikk som kan
gi færre fartøyer. Det kan man oppnå ved
ulike kondemneringsordninger, altså ved
at staten løser ut fangstkapa sitet, eller
ved strukturordninger som gjør at næringen
selv må finansiere uttak av fartøyer.
Politisk er det bred enighet om det siste
alternativet.
Det er riktig som Norges Kystfiskarlag
hevder at strukturering gir økte finanskostnader.
Det er også mulig at enkelte
fiskere betaler så mye for kvoter at vinninga
går opp i spinninga. den umiddelbare
gevinsten ved å strukturere er
nødvendigvis ikke at resultatet før skatt
øker. Gevinsten kommer kanskje ikke før
strukturkvotene er helt avskrevet, og faller
tilbake til staten. Da blir de jo delt gratis ut
igjen til de fartøyene som fortsatt er igjen
i den gruppen som strukturerte. Alle får
mer fisk uten å måtte betale for den, og
lønnsomheten styrkes.
Dersom målsettingen er å høste fiske-
ressursene på en slik måte at resultatgraden
i flåteleddet blir så høyt som mulig,
kunne vi klart oss med en brøkdel av de
fartøyene vi har i dag. Da hadde vi også
fisket torsk med not i Lofoten og sluppet
trålerne helt inn til kysten. Men norsk fiskeripolitikk
dreier seg om å ha flere tanker
i hodet samtidig. Fisken skal ikke bare
komme flåten til gode, men også skape
verdier på land. Dessuten skal den bidra
til å opprettholde bosetting og sysselsetting
langs hele norske kysten. Norsk fiskeripolitikk
er i realiteten en balansegang
mellom distriktspolitikk og lønnsomhet.
Politikerne ønsker ikke å strukturere så
mye at vi får en superlønnsom fiskeflåte,
men heller ikke så lite at flåten driver med
for dårlig lønnsomhet, eller endog tap.
Det siste er situasjonen for den konvensjonelle
kystflåten. Etter vår mening
er det ingen annen utvei enn at denne
flåten fortsatt tilbys attraktive strukturordninger
som kan bidra til at det blir mer fisk
pr. fartøy. Lønnsomhetsundersøkelsene
tilsier at dette også bør gjelde for flåten
under 11 meter.