Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

et voldsomt løft. Ifølge talsmenn for de
to selskapene trenger de ca. 20 millioner
kroner til FoU pr. år for å gjennomføre
prosjektet. Det var kanskje grunnen til at
de gikk ut i media med saken. Å bruke
mer penger på forskning er jo ikke så lett
når myndighetene har innført en skatt på
retten til å fiske.
Uansett er det svært positivt at store
selskaper begynner å tenke mer på verdiskaping
enn tonn. Vi som er tilhengere
av dagens kvotesystem, mener at dette
systemet har bidratt til å endre næringens
tankegang. Det er bra!
Fiskeåret i
Vestmannaeyjar
Jeg flyttet til Vestmannaeyjar i 1966. Før
det bodde jeg i Reyk javik, og visste lite
om fiskerinæringen bortsett fra det jeg
kunne høre på radio. Da jeg flyttet til
Vestmannaeyar, som var og er Islands
største fiskevær, lærte jeg masse om fisk
og fiske foredling. De fleste tok gjerne en
kveldstur ned i havnen for å sjekke hvilke
båter som var inne med fangst. Mange
kunne rett og slett ikke legge seg om
kvelden uten denne obligatoriske turen.
Noe av det første jeg lærte var det
sterke sesongpreget i nærin gen. I januar
og februar drev flåten primært med garn
og line. Landingene økte jevnt frem mot
påske, da vårsesongen var på topp. Fisken
skulle på land og bearbeides, uansett
hvor godt fisket var. Når det toppet seg
måtte alle delta. De som arbeidet på
kontorene hjalp gjerne til om kveldene.
Alt dreide seg om å «berge» fisken på
land. Ingen tenkte på eller var opptatt
Fisken i havet skal komme hele Island til gode, og kravet til lønnsom drift blir stadig mer uttalt.
Da nytter det ikke å holde stengt nesten halve året, slik mange fiskeribedrifter var nødt til da
Petur Bjarnasson var guttunge.
Silda har alltid vært viktig for fiskerinæringen på Island, selv i de årene nvg­silda var borte.
Her snurperen «Asgridmur Hall dorsson» på feltet i februar 2011 i dårlig vær; 20 sekundmeter
vind.
av å tilpasse fangstene til kapasiteten i
industrien. Ordet «kapa sitetstilpasning»
eksisterte ikke i vokabularet.
Når sesongen var ferdig 11. mai, la de
fleste båtene over til trålfiske etter torsk
og hyse. Noen satset på sjøkreps, andre
gjorde seg klar til sildefiske. De største
båtene gikk nordover for å fiske sild, de
minste holdt seg på hjemmefeltene hvor
det alltid var litt sommersild.
Fra midten av august til årsskiftet var
det ingen fiskeriaktivi tet i Vestmannaeyjar.
De store båtene var fortsatt på sildefiske
i nord, og fiskeanleggen og fryseriene i
byen var lukket. Man brukte tiden til vedlikehold.
Folk spilte bridge og sjakk, og
samlet krefter til neste sesong. Slik forløp
året i de fleste fiskeværene sør på Island
på 1950- og 1960-tallet.
Ny tid, nye krav
Det som fungerte for 50 år siden, fungerer
ikke i dag. Kravet til lønnsomhet har snudd
opp ned på det meste. Hekktrålerne kom
rundt 1970, omtrent samtidig med at silda
forsvant, og skaffet fryseri ene jevn tilførsel
av råstoff. I dag driver de fleste selskapene
i næringen gjennom hele året. Arbeidsplanene
er blitt bedre og sikrere.
Selv om fiskeriene utgjorde en større
del av Islands inntekter for 50 år siden
enn i dag, er kravene til næringen blitt
større. Derfor må man hele tiden drive
produkt- og markedsutvikling, samt
kostnadsreduksjon. Det er strenge krav til
ferskhet, utnyttelse av hele fisken, bearbeiding,
økt effektivitet og automatisering.
Målet er færre mennesker i fangst og
produksjon, lavere kostnader og høyere
priser på produktene.
Det er ingen tvil om at det er blitt vanskeligere
å drive fisker ibedrifter lønnsomt.
Det krever mer spesifikke kunnskaper og
bedre utnyttelse av fiskebåter og foredlingsanlegg.
Og det krever ikke minst økt
vekt på FoU for å kunne utnytte alle nye
mulighet er fullt ut. Næringens ledere må
være åpne for nytenkning.
Mye har forandret seg siden jeg var
guttunge. Fiskerinæringen på Island
utnytter landets viktigste naturressurs.
Alle krever at dette skal skje til beste for
nasjonen. Da kan det ikke lenger være
slik at store deler av fiskeråstoffet kastes
på havet.
"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013
95