Tragisk lønnsomhet i konvensjonell kystflåte - Norsk Fiskerinæring

vi har tall for. Som vi ser av tabell 1 er tilsvarende
andeler for de øvrige flåtegruppene
noe lavere. Dette resonnementet er
litt for enkelt sett med våre øyne. Bedrifter
med store renteutgifter og høye lønnskostnader
kan ha høy verdis kaping, selv
om de går med underskudd. I lengden
er det sjelden god samfunnsøkonomi at
bedrifter taper penger.
Nåvel.
Vi skal ikke begi oss inn i en diskusjon
om hvilke kriterier som bør legges til
grunn for å avgjøre om en flåtegruppe driver
lønnsomt eller ikke. Vi holder oss i utgangspunktet
til det vi alltid har lagt størst
vekt på, nemlig resultatgrad før skatt.
For de fleste økonomer er det likegyldig
hvor mye en bedrift betaler sine ansatte i
lønn, så lenge den er konkurransedyktig
og i tråd med det generelle lønnsnivået i
Norge. Det som er avgjørende for økonomene
er hva som står på bunnlinjen, og
helst i prosent av omsetningen. Jo høyere
resultatgrad, jo bedre lønnsomhet. Vanskeligere
er det ikke. Noen vil fokusere
på egen kapitalavkastning eller avkastning
på totalkapitalen. Det er vel og bra, men
sier fint lite om hvor lønnsomt selskapet
driver. Det forteller bare hvor høy avkastningen
er på kapitalen.
Ved en bedriftsøkonomisk vurdering av
lønnsomheten i fiskeflåten blir det heller
ikke meningsfylt å forholde seg til en
størrelse som fangstkvantum pr. mann. Vi
erkjenner imidlertid at dette kan være en
interessant parameter i et rent distriktspolitisk
per spektiv. Jo større verdiskaping
man kan skape ut av hver kilo fisk, jo
bedre vil det som oftest være rent samfunnsøkonomisk.
Men dette må sees i et
større perspektiv enn flåteleddet alene. At
man kan oppnå høy verdiskaping pr. kilo
ved å fiske kystnær torsk og hyse i den
beste toppsesongen, burde ikke forundre
noen. Men for industrien på land holder
det ikke med fisk bare i top psesongene
om vinteren. Industrien trenger fisk hele
året, og da må vi også ha fartøyer som
kan fiske fra januar til desember og langt
fra land.
Egenkapitalen er viktig
Norges Kystfiskarlag har mye fokus på
egenkapitalen, og det er bra. Selskapers
økonomiske situasjon vil i mange tilfeller
være nøye knyttet til egenkapitalen. I den
grad vi kan bruke en tom melfingerregel
bør selskaper ha en egenkapitalandel —
eller soliditet — på minst 30 prosent. Jo
mer risikabel drift, jo høyere bør kravet
til soliditeten være. I lånevilkårene til de
store oppdrettsselskapene på Børsen
krever långiverne gjerne at soliditeten
minst bør være 40 prosent.
Holder vi oss til de bokførte balansetallene,
som er samlet i tabell 2, ser vi at
egenkapitalandelen er desidert best for
fartøy under 11 meter. Sjarkfiskere kan
sove godt om natten. Samtlige av de øvrige
fartøygruppene hadde ved årsskiftet
2011/2012 en bokført soliditet godt under
30 prosent. I fartøygruppen mellom 15 og
21 meter og i autolineflåten var egenkapitalen
nesten borte.
Men her er det viktig å være klar over
at mange av de bokførte aktivapostene er
alt for lave i forhold til reelle verdier. Det
gjelder særlig verdiene av fisketillatelser
og fiskefartøy. I tabell 3 har vi derfor satt
inn beregnede reelle verdier av disse postene.
I hvilken grad våre anslag stemmer,
kan sikkert dis kuteres, men de fremkommer
etter lange samtaler med personer
som bør vite hva de snakker om.
Korrigerer vi balansetallene på denne
måten, ser vi at den reelle soliditeten øker
kraftig for alle fartøygrupper, og aller mest
for fartøygruppen 21 til 28 meter. Her har
«Trønderkari» måler nesten 34 meter, men fisker torsk med hjem melslengde 25 meter. Båten har også tillatelser innenfor pelagis ke fiskerier og
har som regel blitt plassert i fartøygruppe 011, dvs. kystnotfartøy og SUK­ere over 21 meter.
"Norsk Fiskerinæring" nr. 1 - 2013
53