INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

gjenopprettet. I sin siste tale og advarsel til folket mot deres stadige frafall fra
Herren deres Gud, hadde Moses, blant andre svære straffer som ville
komme over dem, truet dem med at denne var den siste som Gud ville
hjemsøke dem med. Denne trusselen ble gjentatt av alle profetene, men
samtidig fulgte de Moses’ eksempel og forkynte at Gud atter ville ta sitt folk i
eksil til nåde dersom de i sine lidelser ville ydmyke seg, og igjen vende seg til
ham, og da ville han samle dem sammen og føre dem tilbake til deres eget
land, fornye dem ved sin Ånd og igjen etablere Davids kongedømme under
Messias, i all dets herlighet.
Dersom profetene før fangenskapet hadde forbundet Israels befrielse fra
Babylon og deres tilbakevenden til Kana’an med en umiddelbar
gjenopprettelse av Guds rike i herlighet, uten å nevne noe om at det ville
komme en periode mellom befrielsen og Messias’ komme, kan denne
sammenkoblingen av de to begivenhetene ikke bare forklares ut fra sitt
perspektiv og sin apotelesmatiske karakter, men ha sitt grunnlag i selve
sakens natur…Den faktiske forening av den femtidige herlighet i Guds rike
under Messias med Israels befrielse fra fangenskapet er fullt historisk sann.
Bannlysningen av paktsfolket fra Herrens land og deres underkastelse under
hedningene, var ikke bare den siste av de straffedommene som Gud hadde
truet sitt degenererte folk med, men det fortsatte inntil de perverse
opprørerne var blitt utryddet, og de angrende i oppriktighet hadde vendt sine
hjerter til Gud Herren og ville bli frelst ved Kristus. Følgelig var Israels eksil
den siste anledningen til anger som Gud i sin trofasthet mot sin pakt hadde
gitt dem. Over enhver som ved denne alvorlige refselsen ikke ble brakt til
omvendelse og reformasjon, men fortsatte å gjøre motstand mot Guds
nådige vilje, ville dødsdommen falle, og bare de som vendte seg til Herren,
deres Gud og Frelser ville bli frelst og samlet inn blant hedningefolkene,
nådig ført inn under pakten ved Kristus, og ville fått del i de lovede rikdommer
i hans kongedømme. (Daniel,9-10)
Når vi tar disse ting i betraktning er det tydelig hvorfor Gud skulle inspirere en slik bok
som Daniels. Hvert kapitel i boken lover den endelige oppreisning og befrielse for dem
som er trofaste midt i hedenskapet. Hvert kapitel inneholder hensikten med prøvelser
og vanskeligheter som ender med opphøyelse og herlighet. Slik blir de gode nyhetene
hele tiden forkynt, at prøvelsene ender opp med velsignelser for dem som er lydige mot
Jahve.
Mesteparten av den historiske delen av Daniel dreier seg om Babylon og dets
intoleranse, avguderi, stolthet, forfølgelse og blasfemi. Slik er dette et forbilde på det
profetiske bilde av det åndelige Babylon, som i en større skala opprettholder disse
karaktertrekkene. I den første halvparten av boken får vi bare en kort beskrivelse fra det
andre verdensrikets dager, akkurat nok til å vise at roten til de babyloniske prinsippene
eksisterte videre i de senere maktene.
Som et typisk eksempel merker vi oss fra den profetiske delen i Daniel at kapitel
7 har som tema hedningemaktenes nedtramping av Israels land og folk. Spesiell vekt er
lagt på Antikrist i det fjerde riket, selv ham som Nebukadnesar, Belsasar og de medopersiske
kongene ble et forbilde på. I dette kapitlet står det at de lidende hellige,