INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

Guds nåde.” Se 2.Kor.5,14, Ef.2,6 og Rom.5,18.
Og på denne siden av korset har det kommet lignende gjenopprettelser som
reformasjonen og den store Adventbevegelsen i det nittende århundret. Åp.18,1-4
peker på ennå en tid da Antikrist for siste gang truer kirken med døden (2.Tess.2 og
Åp.13). Vi lengter til dette – uten det vil vår bevegelse dø. Til slutt, vil det som var blitt
oppfylt gang på gang bli avsluttet ved Kristi gjenkomst, den evige dom og renselsen av
universet fra synd og syndere.
Bare denne forståelsen kan forklare hvorfor Ellen G. White anvendte uttrykkene
”innenfor forhenget,” ”rystelsen,” ”beseglingen,” ”åpningen av Guds tempel i himmelen,”
tegnene i sol, måne og stjerner, endens umiddelbare nærhet, den motbilledlige
soningsdagen og ”renselsen av helligdommen” slik hun gjorde. Når man ser det i
sammenheng med Guds stadige gjenoppvekkelse av hva dommen ved korset betyr, og
den herlige gjenopprettelsen av menneskeheten ved dens stedfortreder, dens garantist
og representant – gir 1844 og våre ufullstendige uttrykk for de herlige sannhetene en
mening.
Guds hensikter ble ikke oppfylt ved de resultatene vi oppnådde. Vi har ikke vært
bedre enn våre forgjengere. Det var evangeliet, det evige evangelium vi skulle legge
vekt på, men vi ble hurtig innfanget av jødiske likkledninger av legalisme, som var verre
en de som Lasarus var viklet inn i. Nesten femti år etter vår bevegelse ble født, da Ellen
G. White hørte evangeliet i Minneapolis, sa hun det var det første hun hadde hørt fra
menneskelepper på 45 år, unntatt i samtaler mellom henne selv og hennes mann. Tenk
deg – Guds gjenværende folk, det siste håp for verden, ukjent med evangeliet i 45 år –
nei – mer – selv inntil vår egen bedrøvelige tid.
Vi skulle undervise i Guds lov så menneskene kunne dø fra alt håp om å bli
godtatt for sine største oppnåelser. Vi mente dette for å vise dens uendelige krav, slik at
menneskene, avkledd sin egen rettferdighet som fillete klær, skulle krype til korset som
tiggere, med skjelvende lepper og utstrakte hender. I stedet for perfeksjonismens
drømmeri om å bli akkurat som Jesus, ble vi opplært til å fortelle menneskene at den
eneste fullkomne ting i denne verden var Kristi tildelte rettferdighet. Når vi presenterte
dommen for menneskene, skulle vi få dem til å rope ut om den rettferdiggjørelsen som
man ikke kan være foruten når man skal møte Herren med fred.
A.T.Jones kunne si i 1890-årene: ”Dere husker hvordan det var med oss,
brødre. Vi forkynte Kristi annet komme. Men ingen av oss ønsket det – for vi visste at vi
ikke var rede. Vi var redd for dommen på grunn av vår skyld.” Våre ord hadde denne
virkningen. Ellen G. White skrev i Desire of Ages s. 166 (Slektenes håp) at ”vi kan med
glede se fram til hans annet komme” bare gjennom korset, men vi hadde snudd
kikkerten vår den gale veien, og Golgata var like langt borte fra oss som Sinai.
I Det nye testamente forklarer både Romerbrevet og andre tekster frelsen i lyset
av de siste ting. Vrede, frelse, rettferdiggjørelse etc. dreier seg om ”de siste ting.”
Teolog etter teolog som har skrevet om Paulus forteller oss at han setter det kristne
budskapet inn i en apokalyptisk ramme ved sitt utvalg av eskatologiske nøkkelkategorier.
Vi skulle gjenta Paulus’ budskap, og understreke det ved at vi sa tydelig fra
at avslutningen var nær.
Vi gjorde rett i å legge vekt på dommen og det faktum at enhver av oss må stå
for Guds domstol. Vi gjorde rett i å peke på himmelens bøker og Guds undersøkelse av
vår status og vår tilstand. Hvem kan sette pris på evangeliet med den tildelte
rettferdighet før han ser seg selv naken og skyldig inn for himmelens domstol og