INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

lir stenket” i stedet for ”at blod blir utøst.” Det er noen egenskaper ved konteksten som
kan synes å støtte en slik måte, og det er slett ikke merkelig at noen har stilt
spørsmålet. Det er klart at de foregående versene i kapitlet viser til bestenkelse, men
straks forfatteren taler om Kristus, understreker han hans død. ”Bestenkelse” passet
godt i versene 18-22, for å vise forskjellen mellom de levittiske seremoniene og
fullbyrdelsen av Kristi offer, men når apostelen kommer til selve døden, bruker han et
annet uttrykk enn det som ble brukt når det dreide seg om bestenkelsen av nådestolen
på soningsdagen i den jordiske seremonien. Han velger uttrykket ekchusis fordi det
betegner blodet som utøses ved døden. Det er ideen om en himmelsk ofring som han
strever med å unngå.
Når vi slik tar et overblikk over det som våre beste fagteologer har å tilby til våre
tradisjonelle posisjoner angående den undersøkende dom, finner vi at dette mangler.
Det er ingen tolkningsmessig forbindelse mellom en granskning av de helliges synder i
Hebr.9, Dan.7,9-13 og 8,14.
DANIEL 8,14 OG ANTIOKUS EPIFANES
Vi vender oss til adventismens hovedargument mot opponentene fra Uriah Smiths tid
inntil i dag. Det dreier seg om utilstrekkeligheten i den ”alternative” tolkningen – den
som har å gjøre med Antiokus Epifanes.
La oss se på hva Skriften sier:
I det tredje året Belsassar var konge, fikk jeg, Daniel, et syn; det kom en tid
etter det forrige; I dette synet så jeg at jeg var i borgen Susa i provinsen
Elam, og at jeg var ved elven Ulai. Da jeg så opp, fikk jeg øye på en vær som
stod ved elven. Den hadde to horn. Begge var store, men det ene var større
enn det andre, og det største vokste sist fram. Jeg så at væren stanget mot
vest, mot nord og mot sør. Det var ingen dyr som kunne stå seg mot den, og
ingen kunne berge noen fra dens makt. Væren gjorde som den ville, og fikk
veldig makt. Mens jeg stod og så på dette, kom det en geitebukk fra vest.
Den fòr fram over hele jorden uten å komme nær marken. Bukken hadde et
stort horn i skallen. Den kom bort til væren med de to hornene, den jeg så
ved elven, og fòr imot den med voldsom kraft. Jeg så hvordan den kom helt
bort til væren, stanget til den i sinne og brakk begge hornene på den. Væren
hadde ikke kraft til å stå seg imot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket
på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt. Geitebukken fikk veldig
makt. Men nettopp som den var på det sterkeste, ble det store hornet brukket
av, og det vokste opp fire andre horn i stedet, ett for hver av de fire
himmelretninger. Fra ett av dem skjøt det fram et nytt lite horn. Det vokste
seg større og større, mot sør og mot øst og mot det fagre landet. Det vokste
helt opp til himmelens hær, og det kastet noen av denne hæren og av
stjernene ned på jorden og tråkket på dem. Selv mot høvdingen over hæren
brisket det seg. Det tok fra ham det daglige offer, og stedet hvor hans
helligdom står, ble vanæret. Det reiste seg mot Gud og opprettet en
gudsdyrkelse i strid med det daglige offer. Hornet kastet sannheten til jorden
og hadde fremgang i alt det tok seg fore. Så hørte jeg en av de hellige tale,
og en annen hellig spurte ham som talte: «Hvor lenge gjelder synet om det