INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

55. "Year," SDA Bible Dictionary, 1163.
56. Brev fra W.W.Prescott til W.C.White, 26. april 1910. E.G.White Estate.
57. SDABC 4:834, 836, 837, 838.
58. J.Litch, Daniel and the Apocalypse (Philadelphia, 1873), 170.
59. 1919 Bible Conference records; 7/3119, 55, 56, 57,97, 101; 7/6119, 82; 7/8119, 72;
7/17119, 49-51. Generalkonferensens arkiver.
60. N.F.Douty, Another Look at Seventh-day Adventism (Grand Rapids, 1962), 93-95.
61. Moses Stuart skrev for lenge siden: "Ordene dag og dager blir ofte brukt i ulike
sammenhenger. Slik: ”På den siste dagen” "Dine dager er talte;” ”Herrens dag,” og
andre hyppige uttrykk med lignende mening. Slik er det også med ordet time.
Summen av det hele blir derfor at de spesielle uttrykk for tid, d.v.s. dag, dager, år,
etc., ofte blir brukt om et omfattende tidsbegrep. I alle slike tilfeller der en
synedoche, d.v.s. et metafor, betyr at en del forstås som helheten eller omvendt, er
figurlig tale i retorikken ikke mer alminnelig brukt enn dette i alle språk overhodet.
(Hints on the Interpretation of Prophecy, [Andover, 1842], 71.)
62. Den velkjente kommentator til Daniel, O.Heaton, svigersønn til C.H.Dodd, har
skrevet følgende om dette: "The Revised Version noterer i margen at det hebraiske
ordet her er ”rettferdiggjort,” og det betyr vindikert, gjenvunnet fra den hedenske
skjendsel. Da Paulus tok ordet i bruk i sin lære om ”rettferdiggjørelse ved tro”, gav
han det en videre betydning, men han vek ikke bort fra grunnideen som ble uttrykt i
den nærværende konteksten, nemlig gjenopprettelsen til en normal og riktig
tilstand for noen eller noe som er mishandlet..." (O.Heaton, Daniel [London, 1956],
196.) Denne uttalelsen er meget viktig når vi tar Dan.9;24 i betraktning med dens
referanse til den "evige rettferdighet," d.v.s. den "endelige og evige vindikasjon.
"Soningen for ondskapen som det tales om i dette verset skaffer til veie en juridisk
rettferdighet, en frikjennelse for alle som tror. Dette er nøyaktig Paulus’ mening i
Rom.3,21-28 der han refererer til Kristus som ”en nådestol" som ved sitt blod har
gjeninsatt den angrende til hans rette stilling. Dan.9,24 forklarer 8,14 ved å vise til
det store gjenløsningsverk på korset da Messias ble ”revet bort" som en soning for
våre synder, våre overtredelser og vår ugudelighet. Åpenbaringsboken tar den
samme dåpsprofetien i Dan.9,24 (og derfor også 8,14) og anvender den dessuten
på forsoningen ved avslutningen og den siste dom, som vi skal se i det neste
kapitlet.
63. Montgomery skriver: "Salve et Aller helligste”...Uttrykket som er brukt er hellig om
ting og steder...Denne nesten universelle bruken av ”det helligste” tvinger oss til å
tolke begrepet som enten å gjelde templet eller spesielt brennofferalteret; se
beretningen om gjeninnvielsen av Judas, 1.Makk.4." (Daniel, ICC [Edinburgh,
1927], 375.) Men den beste av alle disse uttrykkene er det siste: ”og å salve et
Aller Helligste.” Å ”salve” betyr å ”innvie,” å sette på rette plass og til rette bruk. Og
”Det aller helligste” er aldri brukt om en person. Det refererer seg ikke til Gud, men
til Det aller helligste, eller helt bokstavelig, ”Helligheten i Det hellige”...Det refererer