INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

under den endelige krisen.
4. Gospel Workers 161 forsikrer oss at over alt hvor man opplever frihet fra
skyld er Satans makt brutt. Hvem vil si at denne makt er brutt hos de fleste av våre
menighetsmedlemmer?
5. Statistikken som ble offentliggjort ved generalkonferansen i Wien vedrørende
den rystende mangel på vitnetjeneste hos våre menighetsmedlemmer (d.v.s. det
gjennomsnittlige antall bibelstudier gitt av SDAer i dette landet er én pr. år) viser at de
gode nyheter ennå ikke er opplevd som sådan.
6. De fleste rundspørringer blant vårt folk, enten det er i skoler eller i kirkene,
viser at de fleste mangler forsikring og er temmelig usikre på om de vil være rede
dersom Jesus kom i dag.
7. Det er velkjent blant våre fremste administratorer at en stor prosent av våre
predikanter med glede ville bytte ut sitt kall med et annet om de kunne. Mens dette for
en del kan forklares med manglende kvalifikasjoner på grunn av temperament eller
kompetanse, er det en annen faktor som helt sikkert er den at mange ikke er grepet av
evangeliet. De fleste prekener gir gode råd, og ikke de gode nyheter. For dem som
kjenner det høye rop av hjertet er det alltid: ”Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.”
En sann evangeliets forkynner kan ikke forhindres fra å forkynne de gode nyhetene ved
noe annet enn fysisk svekkelse eller død.
8. Kan noen ut fra vår offisielle litteratur finne beviset på at rettferdiggjørelse
alltid er blitt forstått blant oss (selv i dette århundret) som en velsignelse som hele tiden
tilflyter den troende, mer enn bare da han ble omvendt? Vi vil hevde at de fleste av våre
diskusjoner på trykk gjør rettferdiggjørelsen til en engangserfaring, og således mister
herligheten i evangeliet, at den troende alltid er uten fordømmelse og godtatt i den
elskede, til tross for sine feil. Bare frafall kan fjerne rettferdiggjørelsen. Dette er
vitnesbyrdet fra begge testamentene, for selv i Salmene finner vi at salmisten er klar
over at hans synder er så mange som hårene på hodet, men han sier at Guds lov er
hans kjærlighet og fryd. Se Salme 40. Salmisten var klar over han var godtatt på grunn
av den guddommelige pakt, ikke på grunn av noen iboende fullkommenhet.
9. Essensen i rettferdigheten av tro er forskjellen mellom det fullkomne og det
fullbrakte verk av Kristus for oss, og det ufullstendige og ufullendte verk av Ånden i oss
og dette avhenger den troendes frelse av – men hvor gjør tradisjonell adventist-
litteratur denne forskjellen tydelig? Hvor har vi påpekt at rettferdigheten i rettferdig-
gjørelsen er fullkommen, men ikke i oss selv, og at helliggjørelsen er ufullkommen og i
oss selv, og at det bare er herliggjørelsen som er både fullkommen og i oss selv?
10. Vi skygger instinktivt unna slike tekster som Gal.2,16-21, Rom.10,4,
Gal.3,24 og 2.Kor.3 fordi vi ikke ennå har sett klart forskjellen mellom loven som metode
og loven som standard. Utdaterte forsøk på å anvende noen av disse tekstene til
seremoniloven beviser bare forvirringen.
(Ingen ting i denne oppsummeringen har til hensikt å benekte Det nye
testamentes lære at dommen er en avsluttende realitet ved verdens ende, så vel som
en aktuell eksistensiell sak idet evangeliet blir forkynt. Vi tror at soningsdagen passer
både på dommen i den eskatologiske virkelighet og også på den siste dom, der den
første fase av den sistnevnte er dommen som avsies før Kristi gjenkomst i det han
avslutter sin prestelige tjeneste. Se Dan.12,1.
FOTNOTER