INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

er helt uavhengig av de historiske begivenhetene. Men det er ikke i stand til å
yte rettferdighet til det at Gud er likeså mye historiens Gud som profetienes
Gud, og at det er den historiske oppfyllelsen av profetien som beviser at den
kom fra Gud. Dette bokstavelige syn på profeti appellerer også til dem som
ønsker å bytte ut troen med beskuelse, som ønsker å kunne lese fremtiden
med klarhet og å kunne sette opp presise profetiske programmer om
fremtiden, programmer som ingen kan motbevise før historien har satt dem
på prøve. Tilbakevisningen av begrepet om profetienes fullstendige
begripelighet ligger i det enkle faktum at det ikke kan komme til et skikkelig
oppgjør med fenomenene i profetien slik de ligger foran oss i Skriften, og i
det ikke så åpenbare faktum at de som kraftigst påstår at profeti er fullt ut
forståelig, ofte selv i stor grad spriker innbyrdes i forståelsen av hva profetien
skal bety. Feilen ved en slik påstand blir klar for oss når vi tenker over de
følgende kjensgjerningene vi må tenke over.
Bruken av figurativt språk – symboler, lignelser, etc. – er langt mer vanlig i
profeti enn i historiske beretninger.
Det er ikke bare språket i profetiene som er figurativt og metaforisk, det
skiller seg fra historiens språk ved at det ofte mangler presisjon og klarhet.
Når de historiske beretningene kan beskrives ved enkle og generelle uttrykk,
er det fordi de handler om nedskrevne hendelser og vanligvis forteller oss om
hvordan tingene skjedde med en viss nøyaktighet. Når det gjelder profeti, er
perioder og data bare sjelden forklart nøyaktig. 42
Et eksempel på det faktum at profetien ikke bare er historie skrevet på forhånd, er at de
profetiske løftene bare ”meget sjelden blir oppfylt i den presise og bokstavlige forstand
slik de ble forstått da de først ble forkynt. 43
Israel ble for eksempel lovt Kanaans land og deretter å få hvile. I følge Jos.21,43-45 ble
løftet oppfylt da Israel gikk inn i Palestina, men som Gerhard von Rad har vist:
En forstyrrende inkonsekvens lå i det faktum at Israel var forpliktet til å dele
landet med kanaanittene (Dom,2,3, 21 og 23). Denne resten, skjenket av
Gud, er ofte nevnt i Bibelen, men er anvendt på midlertidige forhold og ikke
sett i lyset av den endelige oppfyllelsen, med det resultat at det fremdeles ble
betraktet som et åpent løfte, og forfatteren av Hebreerbrevet var i stand til å
tolke det på en fullstendig ny måte (Hebr.3,7 ff). Det er det gamle løftet, men i
lyset av begivenheten i Kristus åpner det helt nye aspekter. 44
Andre eksempler på dette prinsippet finner vi mange av både hos de store og de små
profetene. Løftene vi finner i de siste 27 kapitlene hos Jesaja, som først ble gitt til dem
som skulle vende tilbake fra Babylon, skulle få en ny anvendelse i Det nye testamente.
På lignende måte skulle løftene om gjenreisning hos Daniel, som 8,14 og 9,24 og 27
finne en mye større kosmisk oppfyllelse til slutt, og uendelig transcendere det som
jødene i det andre århundret f.Kr. regnet som oppfyllelsen. Se Åp.21,1-3.
Oppfyllelsen kan være overraskende ikke bare hva angår innholdet, men også
hva angår tid. Det som ser ut til å være nesten umiddelbart forestående kan vise seg å