INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

etydning igjen og igjen. Vi har tradisjonelt erkjent dette når vi har hevdet at det
lille horn ikke bare passet på hendelsene under det hedenske Rom, men også
under det pavelige Rom – og derved brukt det apotelesmatiske prinsipp uten å
tenke over hva det var.
Slik har Dan.8,10-14 å gjøre med religiøs krise og dens avslutning. Fordi
den forteller om et angrep fra en gudløs makt og har langvarig suksess, kommer
spørsmålet om når Gud skal gjøre noe med situasjonen. Og svaret må være etter
spørsmålet. Det gjorde det i sin opprinnelige anvendelse. I det nittende og tidlig i
det tjuende århundret ble mange ledere i Adventistsamfunnet forvirret over den
vanlige måten å presentere Dan.8 på, og vendte seg derfor til en bedre forståelse
som tok med sammenhengen. Kampen om ”det daglige” var en strid som tar
sammenhengen med, og vil dermed forstå at svaret i 8,14 skal stemme med
spørsmålet i 8,13. De som var i mot det nye lyset var det på grunn av en ekstrem
holdning til Ellen G. White. De som aksepterte det nye synet gjorde det
tilsynelatende i strid med klare uttalelser i profetiens ånd som til slutt ble løst og
ikke sett på som noen uoverensstemmelse i det hele tatt. Men det var fremdeles et
faktum at det nye synet ikke var det som ble fremmet i Great Controversy. Det nye
synet ignorerte praktisk talt den undersøkende dom, og talte om gjenopprettelsen
av ”det daglige” – Kristi evangelium som var blitt fjernet av Antikrist. Denne
holdningen er blitt inntatt igjen og igjen av tenkende menn i våre rekker. Prescott,
Daniells, Spicer, W.C.White, L.E.Froom og mange andre kom fram til en tolkning
av Dan.8,14 som satte den i sammenheng med konteksten og la hovedvekten på
tanken om ”gjenreisning” i stedet for ”renselse.”
I denne saken gjorde lederne det som var riktig. Dan.8 taler om et alvorlig
problem og dets løsning. Problemet dreier seg om en ond makt som ødelegger
gudstjenesten, sannheten og Guds folk. Derfor må løsningen som er lovt i
Dan.8,14 dreie seg om dette, og ikke plutselig hoppe av og inn i et annet spor som
ikke har noe med dette å gjøre. Dan.8,14 taler om gjenreisning og vindikasjon – og
dette er helt forskjellig fra den rituelle renselsen i 3.Mos.16, og fra en prosess der
de helliges synder skal granskes. Hvordan kunne dette ritualet bli tolket som en
gjenreisning eller vindikasjon?
DANIEL 8,14 – HØYDEPUNKTET I DANIELS SYMBOLIKK
Men når vi har sagt alt dette, er det mer som kan legges til for å få fram hele Guds råd i
dette kapitlet. Dan.8,14 er det høyeste punkt i den symbolske fremstillingen i Daniel. Det
er toppunktet i den endelige symbolske visjonen. Deretter får vi ingen flere dyr eller
metaller. Resten av boken er ikke-metaforisk, ikke-symbolsk språk. Slik blir 8,14 et
klimaks som må tolkes av de følgende kapitlene. Å anvende Dan.8,14 bare på
makkabeernes tid er å gå glipp av prakten i det profetiske ord som, i likhet med dets
forfatter, spenner over fortid, nåtid og fremtid. Dan.8,14 er et seierrikt klimaks som har
sin parallell i ”steinen som ble til et fjell,” scenen i kapitel 2, Menneskesønnen som inntar
riket i 7, og enden på synden og tilveiebringelsen av en evig rettferdighet i 9, og Mikael
som står fram for å gjøre sine hellige så skinnende som himmelens stjerner for alltid, i
12.