INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

som den første fase av de totale domshandlinger i himmelen, der den siste
dommen er den andre fasen, og fullbyrdelsen av den etter millenniet (Åp.20),
er den tredje og siste fasen.
c. Disse som blir dømt. De som blir dømt i fasen før Kristi gjenkomst er ”Den
høyestes hellige” (7,22). De kan ikke være engler, slik en nyere trend i
moderne teologi foreslår. Disse ”hellige” tilhører Gud som tekstens
genitivsform viser. De er folket som karakteriseres med hellighet, det hellige
folk (12,7, jfr. Jes.4,2 f og 6,13). Det faktum at den forfølgende makten ”førte
krig mot de hellige” (7,21), seiret over dem og utryddet dem (vers 25), og
spredte dem (12,7), viser at de var redusert i makt og antall i en periode på
én tid, tider og en halv tid (7,25). Etter denne perioden avsier Den gamle av
dager dom i favør av ”de hellige” (vers 22). Disse få gjenlevende ”hellige er
en rest, Guds trofaste etterfølgere, hans utvalgte som var forfulgt av den
makten som sto i mot Gud, som holdt pakten i tro, og beholdt tilliten til ham
som vil være deres dommer. Etter dommen skal de ”motta riket” (7,18-22),
åpenbart ved Menneskesønnen som Gud har gitt det til (vers 14). De vil ha
det i eie til evig tid (7,18), fordi det er et ”evig rike” (vers 27) som ikke skal
ødelegges (vers 14). 68
Disse sitatene viser en betydelig fremgang hos adventistene når det gjelder de vanlige
utleggelsene av denne teksten. Det hevdes at dommen er ”i favør av” de hellige, og det
er tydelig sagt at det lille hornet er fordømt. Sammenhengen er her tatt i betraktning, i
stedet for vår vanlige forvrengning av domsscenen bort fra aktivitetene til det lille horn.
Men det kan fremdeles hende at dr. Hasels fremstilling kan bli misforstått når
han skriver: ”De som blir dømt i domshandlingen forut for Kristi gjenkomst er ”Den
høyestes hellige” (7,22).” Dette høres ut som om de hellige er sentrale i dommen og
hovedgjenstanden for rettens oppmerksomhet, mens det i virkeligheten ikke er tilfelle.
Men uttalelsen at ”oppreisningen av de hellige innebærer fordømmelse av makten som
kalles ”det lille horn” synes å beskrive et motsatt bilde. Ville det ikke ha vært mindre
risiko for misforståelse dersom det hadde stått: ”Fordømmelsen av makten som kalles
det lille horn medfører oppreisning for de hellige?”
Å kommentere som vi gjør her kan synes unødvendig pirket, spesielt når disse
få uttalelsene forekommer i dokumenter med slik anseelse. Men fordi det virkelige
temaet i Dan.7 er livsviktig for forståelsen, ikke bare denne teksten, men også Dan.8,
må vi gi en kritisk oversikt over det beste moderne adventistisk teologi kan tilby. Det kan
hende at lojalitet til kirken som vi elsker og tjener undertiden påvirker oss til fordommer
når vi nærmer oss sensitive områder.
Av den samme grunn må vi se på dr. Hasels anvendelse av typologien ved
soningsdagen i forbindelse med Dan.7,9-13 og Dan.8,14. Når han for eksempel på side
24 sier at ”uttrykket ”å rense”… faktisk betyr renselse og ikke bare en erklæring…” blir
det vanskelig å følge ham. Det er sant som forfatteren sier, ”soningsdagen innebar
renselsen av helligdommen og folket (3.Mos.16,19 og 30),” men kommentatoren til Det
nye testamente synes å hevde at den eneste tingen soningsdagen faktisk ikke kunne
gjøre, var å rense de tilbedende. Legg merke til hans ord:
Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv