INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

vindikert.
I det tredje kapitlet, blir de som er trofaste mot Torah truet med å bli brent. De
får tid til å tenke seg om, men så blir de kastet i ildovnen, bare for å bli vindikert ved den
frelsende Guds Sønn. Kapitel 4 viser en stolt og arrogant monark som opphøyer seg
selv mot Gud og himmelen, men bare for en kort periode. Så faller dommen og
himmelen blir den virkelige herskeren. I kapitel fem vanhelliger en annen formastelig
konge de hellige gjenstandene fra helligdommen. Men Gud satte en grense for
overtredelsene, og Belsassar nådde den grensen. Han faller under okkupantens kniv.
Kapitel 6 er en gjentakelse at kapitel 3, med de som er lojale mot sin Gud og
atter igjen blir truet. Den som det er blitt funnet en fin og god ånd i, utholder prøvelsene
med seier, og blir frelst av den Gud som på denne måten er blitt utfordret av
hedenskapet. I det neste kapitlet blir det som gjentatte ganger er blitt utførte handlinger,
undervist om i profetiske visjoner. En tyrann, inkarnasjonen av stolthet, avgudsdyrkelse
og hevngjerrig forfølgelse, personifisert i Nebukadnesar, Belsassar, og Darius, skal stå
fram og ødelegge de hellige. Men bare inntil retten blir satt. Hans periode med
tilsynelatende seier er begrenset til en tid, tider og en halv tid, og så vil det himmelske
tribunal dømme ham til ilden.
Kapitel 8 går over den samme grunnen – jordiske makter er igjen representert
ved dyr, og til slutt et dyr som frembringer et lite horn som vokser seg høyt mot
himmelens hær, og kaster ned stjernene og tråkker på dem. Den hellige sannhet og de
hellige steder blir trampet ned, og det stiger opp et rop: ”Hvor lenge, Herre? Hvor lenge
skal denne ondskapen triumfere?” Det himmelske sendebud gir denne forsikringen:
”Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener, da skal helligdommen bli satt
i sin rette stilling – da skal sannheten og dens etterfølgere bli vindikert.”
Når vi går til kapitel 9 er sekvensen den samme. Hele kapitlet er en
videreutvikling av 8,13-14. Bønnen om restaurering og gjenopprettelse kan lignes med
spørsmålet i 8,13. Lytt til høydepunktet i bønnen: ”Hør nå, vår Gud, hva din tjener ber
og bønnfaller deg om, og la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom – for din egen
skyld, Herre…Grip inn og dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt
over din by og ditt folk” (9,17-19). Så kommer det samme i 8,14 og 9,24-27 som er en
utvidelse av løftet i verset. Det aller helligste skal salves på ny, gjenopprettes til sin
rettsmessige stilling, synden skal det gjøres ende på, overtredelse skal bli slutt og
ugudeligheten skal bli utsonet – slik skal helligdommen ”renses” eller bli ”vindikert.”
Den samme sekvensen av prøvelser og utfrielse, trussel og løfte, natt og sorg,
død og oppstandelse, fortsetter gjennom resten av kapitlene.
Legg spesielt merke til de følgende parallellene:
7,8-9…et annet lite horn…øyne som et menneske og en munn som talte store
ord. Videre så jeg tronstoler bli satt fram…retten ble satt…
7,21-22: Jeg så at dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem, inntil
den gamle av dager kom. Da fikk Den Høyestes hellige sin rett…
8,13-14: Hvor lenge gjelder synet om det daglige offer og den ødeleggende
synd, og hvor lenge skal helligdom og gudsdyrkelse bli overgitt til å tråkkes ned? Han
sa til meg: Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal
helligdommen igjen få sin rett.