INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

selve den syndige handlingen, ikke bekjennelsen av den. Se 4.Mos.19,13, 20;
3.Mos.20,3.
Hele påstanden om at de troendes synder (som til tross for at de er tilgitt
fremdeles behøver å bli strøket ut), stemmer ikke med Skriftens lære. Den teksten som
vi bruker for å støtte dette, Ap.gj.3,19 sier ingen ting om noe slikt. Man kan bare
sammenligne med Ap.gj.3,19, Ap.gj.2,38 og Salme 51,1-2 for å se dette. Legg også
merke til at den greske teksten i Ap.gj.3,19 ikke taler om at synden skal utslettes under
senregnet, men at det skal skje før dette. Slik lover Ap.gj.2,38 den Hellige Ånds gave til
alle som kommer til Kristus som botferdige, så gjør også Ap.gj.3,19 det samme – og
ikke noe mer. Ingen av tekstene vi bruker om den undersøkende dom har noen
gyldighet i så henseende, og vil ikke stå sin prøve hva angår grammatikalsk og historisk
eksegese. Dette betyr ikke at vi skal benekte en dom forut for Kristi gjenkomst, som vi
vil vise senere, men det er for å protestere mot den tradisjonelle måten å undervise om
den på.
Men – for å vende tilbake til ordet sadaq – det har ingen viktig sammenheng
med taher i den rituelle rensingen av helligdommen i 3.Mos.16. Derfor finnes ikke taher
i Dan.8, og sadaq finnes ikke i 3.Mos.16. Hvorfor bruker da LXX ordet katharizo i
Dan.8,14? Fordi de så i det verset en profeti om makkabeernes gjeninnvielse av
helligdommen ved deres seier over Antiokus Epifanes. Dette mener det overveiende
flertall av teologene.
FORHOLDET MELLOM DET KONTEKSTUELLE
OG DET SPRÅKLIGE BEVIS
Det kan se ut for noen at argumentene fra tekstsammenhengen og fra språket er
adskilte, men det er ikke tilfellet. De må begge betraktes i ett. Konteksten beskriver en
situasjon som behøver å rettes på – for Guds hærskarer, Guds sannhet, Guds tempel –
alle er blitt skammelig behandlet. ”Hvor lang tid, Herre?” er et rop som er selve
essensen i apokalypsen. Se Åp.6,10, og sammenlign Salm.74,9-10; 89,46; 94,1-6;
Hab.1,2; Sak.1,12, m.fl.
Å løsrive Dan.8,14 fra dette ropet er i eksegetisk forstand å befinne seg på
havet uten et anker. Vers 14 er løftet om oppmuntring til de beleirede hellige. Disse
onder vil ikke fortsette uten å bli rettet på. Overtredelser vil bli straffet, og synden
avverget. Det som er kastet til jorden vil bli gjenreist og få sin rettmessige plass.
Videre er ikke Dan.8,13-14 noen isolert tekst, men selve hjertet og pulsslagene i
hele boken. Den kaster lys over helheten og belyses av helheten. Hvert kapitel i Daniel
dreier seg om temaet vindikasjon, og det hebraiske ad (inntil når) er et gjentatt språklig
fenomen slik man kan vente det.
I kapitel én settes Daniel og hans venner på prøve. Deres religion blir prøvd
foran hedningene. Men prøven har en grense. Og ved slutten av perioden er de
vindikert, funnet bedre enn hedningene, og opphøyet til ære. I kapitel to blir Israels
visdom satt på prøve, sammenlignet med visdommen hos de hedenske astrologene.
Daniel ber om en frist, og det får han. Og ved enden av fristen blir Israel og Israels Gud