INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

slik de virkelig er. År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme,
men med disse er loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne.
Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i
gudstjenesten, var blitt renset en gang for alle, ville de ikke lenger ha noen
bevissthet om synd. Men ofrene er hvert år en påminning om synd. For
blodet av og okser og bukker kan umulig ta bort synder. (Hebr.10,1-4)
I Hebr 9 blir vi fortalt hva slags renselse som faktisk ble utført ved ”blodet av okser og
bukker” på soningsdagen. Vers 13 hevder at det var å bli ”ren i det ytre” – med andre
ord, en ren seremoniell handling. Se også Hebr.10,11. Ikke engang ofringene på
soningsdagen kunne rense den tilbedende ved å ta bort hans synder i virkeligheten.
Bare Golgata kunne gjøre dette, og nå har vi som tror virkelig blitt ”vasket” og kan derfor
”komme nær med oppriktig hjerte i troens fulle visshet” (Hebr.10,22).
I forbindelse med renselsen av den himmelske helligdom, følger dr. Hasel vår
tradisjonelle rute og hevder at Kristus har et verk å gjøre i himmelen som er analogt til
det å stenke blodet i den jordiske seremonien. Vi siterer ham en gang til:
Siden de jordiske prestene gikk inn i helligdommen med blod ved den daglige
tjenesten (3.Mos.4,5-7, 16-18, 25-26, 30 og 34) og ved den årlige (16,14-15),
slik gikk den himmelske øversteprest inn i helligdommen i himmelen med sitt
eget blod (Hebr.9,12). Likesom den jordiske helligdommen i den gamle pakt
ble renset med blod, så må den himmelske helligdommen, ”den virkelige
helligdommen” (Hebr.8,2) i den nye pakt også ”bli renset” (katharizesthai)
”med et bedre offer enn disse” (Hebr.9,23).
Kristi øversteprestelige funksjon er understreket igjen og igjen i
Hebreerbrevet. Det er derfor ikke overraskende å finne at ideen med å
stenke blod i Hebr.12,24, som spiller en nøkkelrolle i renselsen av
helligdommen (Hebr.9,23-24) på soningsdagen (3.Mos.16,18-19), er knyttet
til flere temaer i den samme konteksten i Hebreerne. (1) Gud som dommer
(Hebr.12,23 og 29), (2) høytidssamlingen av tusener av engler (vers 22) og
(3) folket, hvis navn er skrevet i himmelens bøker (vers 23). Slike temaer er
også til stede i domsscenen i Dan.7 som vi snart skal komme tilbake til.
Renselsen av helligdommen kommer ikke ved begynnelsen, men mot slutten
av frelsesplanen, etter at helligdommen var blitt vanhelliget. 69
Som nevnt i det foregående kapitlet, var det særdeles sjeldent at blod ble båret inn i den
første avdelingen. Det skjedde ikke i de aller fleste tilfeller der det vanlige folket brakte
sine syndofre. Bare når øverstepresten eller den samlede menighet syndet, ble blodet
båret inn i den første avdelingen. For det andre sier ikke Hebreerbrevet at den
himmelske helligdommen må renses, men at den allerede er blitt det ved Kristi død. Og
for det tredje er det en ting Hebreerbrevets forfatter unngår, nemlig å si at Kristus
stenker blod i den himmelske helligdommen. Han er så opptatt med å gjøre det klart at
Kristi død har gjort en fullstendig soning og forliket menneskene med Gud, at han til og
med manipulerer det jordiske forbildet i denne hensikt og nekter å bruke noen
elementer som kommer i konflikt med denne hensikten.
Noen har reist spørsmålet om hvorvidt Hebr.9,22 burde oversettes med at ”blod