INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

Hvorfor reiste Gud opp sin menighet i 1844? Hvorfor tillot han at vi fremla bibelske
sannheter blandet med feil?
I Det nittende århundret befant verden seg komfortabelt i forventningen om et
mektig tusenårsrike som skulle avskaffe alle problemer. Å være respektabel ble en
erstatning for kristendommen i den vestlige verden, og en økende vekt på vitenskap
begynte å virke oppløsende på all tro på det overnaturlige. Utviklingslæren var i ferd
med å få menneskene bort fra Bibelen og dens lære om skapelsen. Hvis
menneskerasen kunne oppstå ved blind tilfeldighet, hva skulle vi da med lov og nåde?
I en slik tid oppreiste Gud sitt folk. Det arvet den evangeliske kristenhets hjerte
– bekreftelsen på en tro på det overnaturlige, tro på Gud som hadde grepet inn og som
vill gripe inn igjen. Disse dynamiske sannhetene som sprang ut fra dommen fra korset
”ved tidenes ende” (Hebr.9,26), ”de siste dager” (Hebr.1,1) ble igjen brakt til live på en
slående måte. Da Kristus døde ledet han oppmerksomheten mot det som lå ”innenfor
forhenget” (Matt.27,51). Han hadde talt om sine lidelser som dommen over verden. Han
hadde renset Israels helligdom som en fase i domsbudskapet som tordnet fra enhver
pasjonspreken i påskeuken mot enhver religiøs bekjennelse.
I de siste dagene av Kristi gjerning var hver lignelse en lignelse om dom, til og
med hans mektige gjerninger (slik som forbannelsen av fikentreet, og da han fikk Israels
ledere til å flykte for ham i templet) talte om dommen. Slik var det med alle hans taler,
spesielt når han ropte ve over fariseerne og forutsa Jerusalems ødeleggelse og
verdens ende. Han talte og om sin gjenkomst i herlighet. Disse var temaene som ble
gjenopplivet av adventismen i midten av den nittende århundre – Guds overnaturlige
inngripen, dommens Gud, den Ene som renser helligdommen i religionen og åpner
veien ”inn gjennom forhenget” til Det aller helligste i himmelen og den Ene som skal
komme igjen for å dømme levende og døde. Og med denne vekten lagt på dommen
kom påminnelsen om at alle mennesker er skyldige overfor loven og Lovgiveren.
Sannheten om vårt ansvar overfor vår Skaper ble understreket og symbolisert ved
gjenoppvekkelsen til helligholdelse av sabbaten. Ved dette ble det også gitt en lignelse
om evangeliet – om de utvalgte som kommer til troen på det fullbrakte verk utført av En
annen.
Når vi har lagt slik vekt på helligdommen var det meningen å lede til en klar
presentasjon av ”det evige evangelium” som dette var et bilde på. De sentrale
sannhetene i helligdomslæren var lov og dom, nåde og mellomkomst, og som det
sentrale i innredningen var lovkisten og nådestolen. Sannhetene om stedfortredelsen,
tildeling og representasjon var innebygd i hvert bilde som ble fremstilt ved det daglige
ritualet. På den måten ble essensen av ”de gode nyhetene” utspilt for øynene på de
angrende synderne, og gav dem håp gjennom den barmhjertige kjærlighet hos paktens
Gud.
Slik var 1844 ment å være som en ”gjenopprettelse” – en gjenoppvekkelse av
de sannhetene som hadde vært tråkket under fot eller var i ferd med å bli det. Kirkens
historie har bestått i en serie av ”dødsfall” og ”oppstandelser” – opp igjennom
tidsaldrene dominert av Babylon, Medo-Persia, Hellas, det hedenske Rom og det
pavelige Rom. Etter hver tidsalder med mørke kom en ny morgen med gjenopprettelse.
Alle slike morgener i det gamle testamente som utgangen av Egypt, befrielsen fra
Babylon og gjenreisningen av templet, pekte på korsets triumf som ble manifestert ved
hans egen oppstandelse som ”oppreiste” hele menneskeheten ”og brakte den inn under