INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

”fryktelige” dommer? Det nye testamente er tydelig på at Guds dom er kommet – den
kom med Kristus. Se Joh.3,18, 36, 12,48, 5,24, 25 og 29. Adventismen vekket til livet
hjertet i denne sannheten, men ”judaiserte” den. Vi bygget stillasene, men selve
bygningen ble aldri oppført. Omgivelsene var i fullt monn til stede, men sentret manglet.
Man snakket flott om hjulets eiker, men navet ble borte på grunn av forsømmelse.
Forskjellen mellom lov og evangelium var ikke gjort tydelig – forskjellen mellom
loven som metode og loven som standard ble ikke forstått. Rettferdiggjørelsen ble sett
på som et veiskille, en engagsforeteelse – fra det første øyeblikket i det kristne liv, i
stedet for en vedvarende erfaring hos enhver kristen fordi han allerede er ansett for å
befinne seg ”innenfor forhenget” (Hebr.10,19-22). Den store kløften festet mellom det
fullbyrdede og det fullkomne verk av Kristus på korset for oss, og det ufullendte og
ufullkomne (på grunn av vår tilstand som syndere) verk av Kristus i oss, ble etterlatt i en
tåke, uten en klar forståelse. Slik har vårt folk forgått på grunn av mangel på kunnskap.
De døde mens de satt i benkeradene. De har vært redde for å vitne for at deres mangel
på forsikring om frelse skulle legge ytterligere byrder på deres skyldbetyngede
medmennesker. Bare når vi i rettferdiggjørelsen ser den forutsagte kjennelsen i den
siste dom – som allerede er vår – bare da kommer friheten fra synd, og kraft til å vitne.
Over alt hvor korset blir forkynt, kommer rettsmøtet sammen. Ellen G. White
sier i Desire of Ages, side 57 (Slektenes håp) ”i sin holdning til Kristus…vil enhver avsi
dommen over seg selv.” Dette er en forklaring på uttrykket ”timen for hans dom er
kommet.” Alle som avviser korset innbyr fortapelsen. De som forkaster hans oppfordring
”kom til meg,” tilbudt ved hans korsfestede og utstrakte armer vil finne i Gud den
perfekte gentleman som aldri tvinger sin vilje på noen – selv ikke hans vilje med fryd,
glede og evig liv. Han vil la oss få bestemme selv, og han sier med uendelig sorg, ”din
vilje skje.” Fordi slutten på alle ting er for hånden, fordi alle mennesker, hellige (d.v.s.
angrende syndere) så vel som uforbederlige syndere må stå i den siste dom foran sin
Skapers altseende øye, ”det evige evangelium” blir søtere enn honning, og burde få alle
som mottar det til å synge og rope og danse av fryd og glede. Bare slike er rede for
Kristi annet komme. Bare for dem er Kristus det sanne velsignede håp.
Gud underviser universet selv ved hjelp av våre feil. Menigheten, svak og
mangelfull som den er, er likevel gjenstad for hans største aktelse, og vitner for makter
og myndigheter i himmelen om ”Guds mangfoldige visdom.” De to store realiteter: At
skapningen er verre enn han hadde kunnet tenke seg, og at Skaperen var bedre enn vi
hadde turt å håpe – disse blir fremstilt for hele universet til tross for menighetens
snubling og fomling. Det var syndere han kom for å frelse. Det er den syke han kom for
å helbrede. Han elsker de syke og syndige som er igjen av hans folk, og får selv deres
blamasjer til å virke til ære for ham.
Men det er ikke Guds mening at kirkens tilstand skal være slik den er nå for
bestandig. Han kan gi liv til den døde og styrke til den lamme. Hvis vi vil ydmyke oss og
søke hans ansikt fordi menigheten uopphørlig har fått med seg hver vekkelse, vil den
største reformasjon verden har sett kunne finne sted. Kledd i Kristi rettferdighets
rustning, kan kirken ennå gå inn i den siste konflikten, fra seier til seier, ”vakker som
månen, strålende som solen og fryktelig som hærer under sine banner.” Da skal jorden
bli opplyst med himmelsk glans, og hærskarer fra folkeslagene som er omvendt til Gud,
skal være tiltrukket av glansen fra den gjenoppståtte kirke. Dette kan bare skje hvis vi
oppfatter meningen med Det aller helligste som engelen i synet pekte på (Early
Writings s. 254-255, Gud har vist meg) – at Guds herlighet er hans hellighet og