INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

93; Julius Schniewind, Das Evangelium nach Markus (Göttingen:
Vandenhoed & Ruprecht, 1963), s. 175; A. Feuillet, op cit, sidene
196-198; Yves M.J.Congar, The Mystery of the Temple, overs.
Reginald F. Trevett (Westminster, Maryland: The Newman Press,
1962, s. 159.)
Slik har flere teologer i de senere år viet seg til dette studiet, og deres arbeid
har hatt direkte betydning for vår nærværende oppgave – utleggelsen av
8,14.
På en måte har det som ble lovt i Det gamle testamente som viser til det nye
templet, møtt sin oppfyllelse i Kristus og hans menighet. (FN: Hvis
spørsmålet blir stilt: ”Hvilken relevans kan den jødiske helligdommen ha for
de kristne?” så er svaret for hånden for alle som er kjent med Det nye
testamente. Det er spesielt Hebreerbrevet som viser forholdet mellom den
gamle og den nye pakt, den jordiske tjenesten og det antitypiske innholdet.
Se for eksempel Hebr.8 og 9. Men evangeliene og mange andre epistler er
også innholdsrike når det gjelder betydningen av helligdommen eller templet
for den kristne kirken. Mens Hebreerbrevet taler om himlenes himler der
Kristus taler vår sak som det sanne tabernakel, innebærer det også at kirken
selv, der Kristus gjør tjeneste også er Guds tempel (se Hebr.12,22-24 og
13,10-13). McKelvey sier: ”Det nye templet i epistelen innbefatter himmelen
og jorden” (The New Temple, s.150). Evangeliene understreker dette
aspektet i den eldgamle symbolikken der de portretterer Kristus som det nye
templet, og også lærer at det samme metaforet passer på hans legeme, det
vil si, menigheten. Tekster som Ef.2,20-22, 2.Kor.6,16-7,1 og 1.Pet.2,4-10
taler mer utførlig om dette. McKelvey viser at Kristi renselse av templet i
påskeuken er en del av poenget med dommen. Han peker på at evangeliene
med hensikt blander inn tekster som har eskatologisk betydning fra Det
gamle testamente i slike beskrivelser som det triumferende inntoget og de
påfølgende begivenhetene (se The New Temple, sidene 61-67). Åpenbaringens
bok har også rikelig med bilder fra templet. Spesielt henspiller det
på tiden for Antiokus Epifanes og vanhelligelsene av templet som da fant
sted, som symbol på angrepene på den kristne kirken opp igjennom tidene
og spesielt i endetiden (se Åp.11). Slik peker Johannes’ fremstilling av den
hellige by med det nye templet med Gud selv som tar bolig blant sitt folk, på
temaet om den endelige dom over synd og syndere. All tidligere renselse av
templet var forbilder på dette eskatologiske klimaks (se Åp.21,1-3,
sammenlign med 11,19, 8,1-3 og 20,1-3, og den jordiske seremoniloven i
3.Mos.16).)
La oss oppsummere. Vi har betraktet 8,14, klimaks i bokens symbolikk, i
lyset av dens historiske og litterære kontekst. Den historiske konteksten viser
at nedtråkkingen bare kunne vindikeres ved at helligdommen ble gjenreist,
og at alle sermoniene ble gjenopptatt med det de symboliserte, spesielt det
årlige avsluttende ritualet – basunene, forsoningen og løvhyttefesten – som
pekte på de siste ting.