INNHOLDSFORTEGNELSE FOR 3. KAPITEL Daniel og ...

ham desto sterkere ved denne trefoldige gjentakelsen, nemlig at Gud hadde
tatt dem bort som om de aldri hadde vært til. Men bare det å fjerne synden er
ufullstendig. De trefoldige komplementære uttrykkene legges til: Å bringe inn
en evig rettferdighet, å besegle syn og profet, og å salve et aller helligste.
Disse skulle være Guds gaver ved slutten av de 70 ukene, og de skulle gis
som de aldri hadde vært gitt før, og den rettferdigheten som skulle gis dem
skulle vare til evig tid. Selve forsinkelsen er et tegn på dens storhet. Guds
gaver er gitt med ågerrenter. Det var ingen vanlig syndstilgivelse,
bekjentgjørelsen skulle utsettes ifølge profetiens bokstav, minst i et halvt
årtusen. Det var ikke syndene i fortiden, som hadde ført hans folk i
fangenskap. Ordene er brukt helt abstrakt, overtredelse, synder, ugudelighet.
Oppfyllelsen ville ikke svart til profetien hvis ikke kun deres synder, men
synden som abstrakt begrep var blitt tilgitt. De skulle ikke bare tilgis, de skulle
erstattes. Hittil hadde det foregått en kontinuerlig ofring for synd, en symbolsk
tilgivelse på soningsdagen, vidunderlig for sin fullstendighet som et bilde, men
ufullkommen, nettopp fordi dette vidunderlige bildet ble gjentatt år etter år.
Hittil hadde det vært mange soninger for menneskenes tallrike synder. Gud
taler her om én handling som ikke bare soner for spesielle synder, men for
synden. En gang i fremtiden, ved slutten av de 70 ukene skulle det skje en
forsoning for all ugudelighet, d.v.s. for alt av det i fortiden, i nåtiden og det som
skulle komme. Da skulle all synd bli sonet, og han som endte den og tilgav
den, skulle bringe en evig rettferdighet. Bring den inn! Evig! Da skulle den ikke
fjernes mer, ikke kastes ut, ikke opphøre, ikke forsvinne om verden går under,
men bestå for alltid sammen med Gud, dens opphav og giver. Rettferdighet er
blitt lovet før, som en gave i tiden for Messias. Det var det som mennesket,
som er skapt for Gud, lengtet og lengter etter. 78
De 490 årene består av ti jubelår (49 x 10) som ledet til det endelige jubelåret med
befrielse og hvile forutsagt av Jesaja i 61,1-3 og forkynt av Kristus i Luk.4,19. Jubelåret
ble innvarslet ved slutten av soningsdagen hvert førtiniende år.
Daniels bønn, en soningsdagsbønn, en bønn om at Guds rettferdighet må seire
over synden, ugudeligheten og overtredelsen, en bønn om Guds velbehag i
opprettelsen av hans rike, representert ved helligdommen, er nøkkelen til profetien i
slutten av kapitlet. Han blir som et bilde på den rettferdige fyrste av Judas hus, som tar
sitt folks synder på seg og går i mellom hos Gud inntil han blir styrket av Gabriel, og det
er et bilde på Luk.22,43-44 og den store soningsdagen blir fullbyrdet av den virkelige
fyrsten av Juda. Han er brakt fram av Gud som en nådestol, for at alle skulle kunne bli
rettferdiggjort ved hans nåde på grunn av hans forsonende blod.
Men som vist i vår SPA Daniel, 9,24-27 og 8,14 (den første er en fortolkning av
den andre), som ble oppfylt på Golgata, finner det sin avslutning i den siste dom da
synden som legalt ble avskaffet på korset, blir gjort ende på for alltid, og en evig
rettferdighet, legalt innført på Golgata, er blitt etablert for evigheten. Da vil alle
profetiske syner være oppfylt, og Gud vil ta bolig blant menneskene som en fullbyrdelse
av forutsigelsen om salvelsen av Det aller helligste. Se Åp.21,1-3. Alt dette innbefatter
vindikasjonen av Guds hellighet, renselsen av helligdommen som var et bilde på hans
rike, utslettelsen av det onde og dem som gjør ondt, og tildeling av udødelighet og evig