Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
103
utviklingen av den andre rasen, Tåkeformene. Rekkefølgen og innholdet er noe anderledes enn i
våre myter, men essensen er den samme; dette har skjedd, en eller annen gang, for svært lenge
siden, på et eller annet utviklingstrinn. De nutidsmenneskelige egenskaper er tillagt Umai og hennes
ektemake for å gjøre det forståelig for nutidens mennesker i området.
En utdypning av denne myten får vi i det vi kan betegne som en russisk myte om Belovodja, som
går som følger;
«En gang for lenge siden, så lenge at det er meningsløst å si når det var, ble det store kontinentet
som nu kalles Eurasia rammet av en voldsom katastrofe. Denne katastrofen hadde vært forutsett
som en mulighet av den indre eliten i en meget fremskreden sivilisasjon i det nordlige Sibir. I
motsetning til nu, var klimaet der på den tiden svært godt. Sivilisasjonen som hadde utviklet seg,
var på et meget høyt nivå. Noen av deres oppdagelser ble senere gjentatt av vår egen kultur, men i
det store og hele var de mer forskjellige i sine evner og ferdigheter enn du ville kunne forestille deg.
En av katastrofens umiddelbare følger var en dramatisk endring i klimaet. Det varme, gunstige
været ble øyeblikkelig erstattet med frost. Snart lå hele landet under is, og det ble umulig for deres
sivilisasjon å overleve. Men selv efter at den brøt sammen, gjorde den ledende eliten hva den kunne
for å bevare sin viten.
Dette hadde ikke vært en teknologisk kultur, som dagens. De hadde først og fremst gått inn for å
utvikle sinnets indre dimensjoner. Før katastrofen var hele samfunnet preget av en åndelig intensitet
som det i dagens materialistiske kultur bare er noen ganske få som opplever. De var i besittelse av
en utrolig psykologisk visdom. De kunne kontrollere sin personlige opplevelse av tiden, og de
hadde lært seg å kommunisere telepatisk over store avstander. De hadde en høyt utviklet evne til å
forutse fremtiden, og deres sosiale struktur var den mest effektive som noen gang har eksistert.
Efter katastrofen ble det for dem som var fysisk i stand til det, organisert en utvandring til områdene
lengst i sør. Den åndelige eliten valgte å bli igjen. Disse mennene og kvinnene opplevde en rekke
sterke transformasjoner. Fra vårt synspunkt møtte de døden, men de dannet fremdeles en kollektiv
kjerne som sto i forbindelse med dem som utvandret.
De som hadde gitt seg i vei, forstod ikke dette fullt ut, men de visste at deres lærere og eldste levde
videre et sted oppe i nord og styrte livene deres gjennom forbindelser med deres prester og ritualer.
Efter hvert som årene gikk, kom utvandrernes nye liv til å dreie seg kun om å overleve. Minnene
om fortiden ble gradvis glemt. Med den kollektive oppmerksomheten vendt mot hverdagens
øyeblikkelige, materielle behov, ble retningen i deres kultur til slutt helt forandret. Men tråden som
forbandt dem men den åndelige elitens viten og makt er aldri blitt brutt.
Denne forbindelsen er der den dag i dag. Men gradvis i løpet av så mange tusener av år, er den blitt
mer og mer skjult. Selv for de fleste av deres prester trer minnet om den frem først og fremst i form
av legender og myter. Det urgamle stedet hvor den hellige viten blir tatt vare på, blir nu gitt
forskjellige navn. Belovodja er ett av dem.»
Belovodja betyr «det hvite vannets rike». Innlysende nok er det her snakk om snø og is, og jeg vil
derfor minne om Mímis brønn; det veldige hav i isen på polen(e). Stort langt skal man ikke reise
nordover fra Altaj før man kommer til den nordre pol, og jeg minner da om at Umaj og to av hennes
døtre vandret sørover til Altaj.
Den russiske myten snakker om tid som er så lang at den for oss er meningsløs. Det samme ser vi i
den germanske myten om antall ormer som gnager på røttene under Yggdrasill. Også her ser vi at