Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
28
Óðinn drakk først Óðrœrir, derefter Boðn og til slutt Són; og hadde da hele drikken. Kjelen er
begeistringen, og de to kar er den bølgende tankegang og fremsigelsen av diktet. Boðn er
tilbedelsen, ofring, og Són forsoningen. Kjelen og de to kar har ikke noe å gjøre med poesiens
legemlige åpenbarelse, men med den virkning den har på det menneskelige sinn. Sinnets oppløfting
til det guddommelige gjennom kjelen, sinnets overgivelse dertil og sinnets forsoning gjennom de to
kar. Det er poesiens virkning på mennesket. Her har vi åndens konge, som blander seg med de
jordiske elementer for å foredle dem – til velsignelse for de dødelige.
Ved siden av å være diktkunstens oppfinner er Óðinn fortellingens og historiens ynder og forteller.
Det kvinnelige motstykket i denne sammenhengen er Sága, som i Søkkvabekkr sitter og drikker
med Óðinn. Søkkvabekkr er dypenes bekk; fra dypet stiger tankene opp og ruller frem som svale
bølger i talens strøm gjennom gyldne ord. Sága er historiens gudinne, og som de andre gudinner er
hun en side av Frigg.
Óðinn som runefinner
I Hávamál sier Óðinn; jeg vet jeg hang på det vindfulle tre, hele ni netter, med spydspiss såret og
gitt til Óðinn. Selv gitt til meg selv, på det tre som ingen vet av hvilke røtter det utspringer 155 . De
gav med hverken drikke eller mat; speidet så ned og tok opp runene, ropende tok jeg dem, og falt så
ned. Ni trollsanger lærte jeg av Bestlas far 156 , og jeg fikk drikke av den dyrebare Suttungs mjød. Da
begynte jeg å spire og bli vis, å vokse og trives vel. Ord av ord avlet meg ord, verk av verk avlet
meg verk.
Runer er ristet på Svalinn, skjoldet mellom solen og jorden, på Árvaks øre og Alsviðs hov, på hjulet
som ruller under Rögnis vogn, på Sleipnis tømmer, på himmelsledens fjæddre, på bjørnens labb, på
Bragis tunge, på ulvens klør, på ørnens nebb, på blodige vinger og på broens ende, på forløsningens
hånd, på legedommens spor, på glass og på gull, på menns amuletter, på vin og på (ølets) urter, på
Vális sete, på Vális hjerte, på Gungnis spyd, på Granis bryst, på nornenes segl og på uglens nebb.
Runene er den makt og visdom hvormed man behersker naturen, endog de mest skjulte fenomener.
Det er verdens hemmeligheter. Óðinn nærer dem, for han er verdensånden som gjennomtrenger alt.
Ånden forénes med materien i opphavstider da Óðinn lærer ni tryllesanger av Bestlas broder. Han
opphever så stoffet til det himmelske ved å drikke Suttungs mjød. Når han finner runene kommer
han tilbake til seg selv. Åndens utvikling i mennesket er fullstendig. Óðinn vendte tilbake til seg
selv; selv gitt til seg selv, lik menneskene som hever seg til neste utviklingstrinn, gjennom
Ásgarðsreien, og får innsikt i naturens hemmeligheter, både dagens og nattens, livets og dødens.
Det vindfulle tre er hans mor, de ni netter de ni månedene han måtte tilbringe i hennes mage hvor
fosteret utvikles. Spydet er en fallos som er en forutsetning for utviklingen av liv. Ånden frénes med
legemet i morens liv. Han får hverken mat eller drikke, og mottar livets hemmeligheter når han ser
ned, ser ut, og blir født. Som med Bestlas foréning med Bórr og Suttungsdrikken handler det om
menneskets utvikling gjennom livet; i barndom og ungdom.
Når det er sagt skal det legges vekt på at det her er snakk om en åndelig fødsel, en åndelig utvikling
og foredling. Det er ånden som kun kan utvikles gjennom harde prøvelser og strid, og aldri uten
offer og hengivelse. Spydet er overgivelsen. For kampens skyld ofrer ånden seg til seg selv, den vet
hvilken lidelser, hvilken kamp den har bestått og vært gjennom, men gir seg selv hen til denne
155 Henviser til kapittellet om Yggdrasill. Hjernen er noe av det mest underlige i universet, og når det heter at ingen vet
av hvilke røtter det utspringer henvises det til at ingen vet hvordan hjernen næres av sjelen og ånden.
156 Noen steder står det far, andre steder bror. Betydningen er dog den samme; de kommer fra Bölþorn.