Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
70
ble til jord. Lokis barn er tilintetgjørelsens emner i det skapte; havet som blir til en slange, ilden
som blir til en ulv, Loki selv som er den vulkanske ild som jorden har avlet i sitt skjød, og så til slutt
den bleke Hel med sine tomme, blodløse skygger; livet som er blitt til et skyggeliv, som er til uten å
være til. Alle disse krefter står imot hverandre. Óðinn som er alt livs opphav felles av den jordiske
ild som har satt menneskelivet i gang i alle dets retninger, men ulven felles igjen av den ville
naturkraft som er utenfor menneskelivet. Her er det himmel og jord som strides. Skyluftens Þórr
strider med ormen; nu ødelegger skyene og havet hverandre. Freyr er den klareste og reneste makt
som er igjen efter Baldrs død, den rene lengsel har han ennu, men han mangler sitt sverd og felles
av den himmelske ildverdens vokter. Heimdallr spedde ut sin glimrende bue over jorden, Loki sin
mangefargede ildstrøm gjennom jordens skjød; den ene forkynner nåde og velsignelse, den andre
fordervelse, og begge opphever hverandre. Om Hels skare sies intet, for skyggene kan jo ikke
stride. Det er intet som beveger seg hos de døde, kun tomheten og mørket, uten dåd og uten innhold.
Baldr er død forbindelsen mellom himmel og jord er vekk, den må være vekk for at de skal fare mot
hverandre i strid. Bragis røst er forstummet i lunden. Njörðr har forsvunnet; kun ytringer av hans
makt er vist gjennom Freyr. Nesten alle Óðins sønner vender tilbake til ham, og dør med ham. De
kvinnelige makter forsvinner, da intet feminint tillates; det erstattes av det maskuline selv i
kvinnene – som vi ser i feminismen i dag. Óðinn har ingen venner igjen, utenom Mímir; minnet om
det som en gang var.
Den nye veden
Når himmelen og jorden har brent opp, når gudene og einherjene er døde, da skal en ny verden
skyte opp av havet. Åkrene vokser uten at det er sådd. Baldr (lyset) kommer tilbake fra Hel og
møter Höðr (mørket) på Iðasletten hvor gudene holdt ting. Her omfavnes de to brøde igjen. Hœnir
(den utviklende skaperkraft) kan igjen leke med spåstokken; han kan igjen bestemme hvilken vei
utviklingen skal ta, og gudenes sønner, Víðarr (den uforgjengelige kraft i den ville natur) og Váli
(naturens utvelgelse), Móði (mot til å prøve påny) og Magni (styrken til å klare det påny), setter seg
i sine fedres seter og har med seg sin fars hammer. De setter seg hos hverandre og snakker om alt
som har vært og alt som har skjedd. Om ormen i havet, og Fenrisulven og om Óðins runer. Da
finner de i gresset de gylne tavler som i opphavstider tilhørte Óðinn.
Sól føder en datter som er like vakker og lys som hun selv. I Hoddmímis holt skjules to mennesker,
Líf (liv) og Lífþrasir (livtrasi, som holder fast på livet); morgendugg har vært deres mat og de blir
opphav til en ny menneskeslekt. Livet stiger opp fra havet igjen, da menneskenes lagre ligger i
nord, i kalde gruver eller under isen, hvor all slags sæd kan holdes i live i uminnelige tider, i kalde
og våte dyp. Dette er det genetiske skattkammer og den nye menneskeslektens hjemland hvor
hellige ting er gjemt. Det nye Thule.
En sal står der, vakrere enn solen, tekket med gull, på Gimlé. Der skal alle rettskafne skarer bo og
bygge. Der skal de bo som har kvittet seg med det nedrige begjær efter gull og edelsteiner. En sal av
gull står mot nord på Niðafjöll 299 , for Sindris ætt, dvergene. På Ókólnir 300 står jötnenes drikkesal,
som heter Brímir 301 . Verden forgår altså under Ragnarök, men ikke kreftene i den. Gudene fødes
påny, og mennesker, dverger og jötner også. De gode og sedelige slekter skal bo i disse saler.
De øvrige kommer til en likstrand hvor de slites i stykker og skylles ned i Hvergelmir. Men dette er
kun bilder på at det gode river i stykker det onde, og tar det opp i seg, som når lyset kan omfavne
mørket, for ut fra Hvergelmir strømmer elvene som renner i himmelen, på jorden og i
underverdenen. Det skite renses og sendes tilbake til livet igjen.
299 Av niða, håne, føre stor skam over; fjöll, fjell.
300 Av kólnir, kjølner og prefiks ó-. Den som aldri kjølner, hvor ingen kulde hersker mer.
301 Av brími, ild eller brim, sjøgang, hav, brim, bårebrott mot land.