Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
3
DEL I. UTDRAG AV GERMANSK MYTOLOGI
Gínungagap
I begynnelsen var ingenting. Kun et bunnløst, hvilende tomrom. Stjerner var ikke, ikke jord og
himmel, kun altet og intet; kun Gínungagap 2 .
Oventil var Niflheimr 3 , den hvilende guddommelige tanke. Nedentil var Múspellsheimr 4 , det
hvilende guddommelige skjød. Midt imellom dem var Gínungagap. Så våknet universet efter
hvilen. Fra midten av Niflheimr strømmet der ut tolv floder fra en brønn, Hvergelmir 5 , universets
lunge som puster rytmisk og som styrer universets åndedrett. De fosset utfor kanten og ned i
Gínungagap, hvor de frøs til is. Slik ble den ene kanten av Gínungagap dekket av is og kulde, snø
og fuktighet. Navnene på de tolv floder er Svöl (den svale, den kalde), Gunnþrá (stridslengsel),
Form (form, skikkelse og bilde), Fimbul (stor, mektig), Þul (tale, ramse), Slíðr (fæl, lei og
sverdslire), Hríðr (uværstid, byge og storm), Sylgr (sup, slurp, svelger [om ild] og drikk), Ýlgr (av
ýlugr, av å ýle; betyr den tutende), Víð (skog, trevirke), Leiptr (skinn, glans, lysing) og Gjöll
(gjalling, ljom, dønn).
I Múspellsheimr stod flammene opp og gnister sprutet utover kanten og ned i Gínungagap. Ingen
kan ferdes i Múspellsheimr, som ikke hører hjemme der. Surtr 6 sitter med luende (brennende) sverd
ved landsenden (grensen) til landvær. Midt i Gínungagap var det mildt og stille.
Dråpene av kulde- og froststoff fra Élivágr 7 rant ut i Gínungagap og størknet og ble herdet, og det
vokste til det ble til en svær kjempe kalt Ymir 8 . Formet av kulden og vekket til live av varmen fra
gnister som fløy fra oventil til nedentil oppstod de bevisste guddommelige krefter, de aktive
manifestasjoner av universets energi.
Ved siden av kjempen Ymir – som av rimtussene blir kalt Aurgelmir 9 , det faste stoffets overhode og
opphav – ble kuen Auðhumbla 10 til. Fra Auðhumblas spener strømmet der fire elver av melk som
Ymir livnærte seg på. Ymir lå og murret og jamret seg, mumlet og tutet. Fra hans venstre armhule
steg to vesener frem, de to første jötner. Hele tiden vokste der frem nye og groteske skapninger fra
Ymis kropp. Uorden hersket.
Omkring dem begge var der store, salte, rimslåtte steiner. Auðhumbla slikket på steinene. Første
dag da hun slikket på steinene fremkom en manns hår, neste dag en manns hode, og på tredje dag
steg en hel mann ut. Hen heter Búri 11 ; han var vakker, stor og mektig. Auðhumbla ble det enfoldige
universets skumring – ved at hun gjorde det mangfoldig ved frembringelsen av Búri. Hun er det
2 Det svelgende gap. Av gína som betyr vid, stor, vidt utstrakt; utstrekning alene uten tanke på å bli fylt opp. Videre
betyr det bedrag, og mens gap betyr tomt rom får vi det store tomme bedragerske rom, hvilket henviser til at skapelsen
selv er et bedrag, et blendeverk, som er iscenesatt av guder fra en annen galakse; fullkomne mennesker som er sendt for
å skape flere.
3 Tåkens og mørkets verden, av ordet nifl – gresk νεφελη, nebula – og heimr.
4 Ildens og lysets verden, av ordet mutspelli (den ødeleggende ild) og heimr.
5 Av hverr, årsgammel og gelmir som utledes av galm, som betyr sterk blest, trekk.
6 Av svartr eller svertr som betyr sort av brann. Han er vokteren av Múspellsheimr og ikke herren, som Heimdallr er
himmelens vokter, og ikke dens herre. Mens Múspellssønnene selv er blanke og skinnende – de bor midt i lyset – så er
Surtr sort av forbrenning. Han er den vulkanske lava, verdens indre ild som stiger frem og brenner jorden.
7 Av ælífr, evig; vágr, sjøgang. Står for rytmen i universets åndedrett, den evige sjøgang som utgår fra Hvergelmir.
8 Av å ymja eller umda, som betyr å låte, tute, murre, mumle, jamre, og bære seg. Det veldige spetakkel under planetens
og solens skapelse, fra kosmiske vinder og enorme masser av stoff som kolliderer.
9 Av aur, jord, leire, sand, grus, gjørme, grov jernholdig sand; gelmir, sterk blest, trekk.
10 Av auðr, øde, udyrket (jord), unyttet og tom; húm, halvmørke, skumring og hav/sjø; blá, blåsvart.
11 Av búri, båren, frembåren: den fødte, eller av det samme: den som føder.