Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
49
Neste morgen stod Þórr opp og svingte hammeren sin over skinnene der beinene lå. Da han hadde
vigd dem stod de opp, men de ene var halt. Þórr forstod da at den ene av bodens folk hadde brutt et
bein. Det er lett å forstå at bonden ble redd da han så Þórs øyebryn senke seg i pannen, det kvasse
blikket og knoklene som ble hvite rundt skaftet på Mjöllnir. Bonden med familie ropte høyt og bad
om fred og tilbød alt hva de hadde som erstatning for skaden de hadde voldt. Da Þórr så deres
skrekk ble han rolig og tok i forlik deres to barn som således ble hans tjenestemenn. Da har fulgt
ham siden.
Þórr lot sine bukker bli igjen der og gav seg på veien igjen, til Jötunnheimr live ved havet. Han fór
over det dype hav. Da han kom til land gikk han opp sammen med Loki og sine to nye tjenere. De
hadde gått en kort tid da de kom til en stor skog. Resten av dagen gikk de innover i skogen, helt til
mørket falt. Þjalfi var svært lett til bens og fikk bære nisteposen. Mat var det ikke mye å finne av i
skogen.
Da det ble mørkt fant de et hus hvor de la seg til å sove. Det hadde en dør som var like bred som
huset. Ved midtnatt ble det jordskjelv, jorden ristet rundt dem og huset skalv. De våknet og så seg
om. De fikk da øye på et siderom i huset hvor de krøp. Þórr satte seg i døren med hammeren klar,
mens de andre lå redde inne i siderommet på huset. Da hørte de et stort bulder og brak.
Da det ble morgen gikk Þórr ut og så en mann ligge kort derfra i skogen, han var enorm, lå og sov
og snorket sterkt. Þórr spente styrkebeltet sitt og skulle til å knuse hausen på kjempen da han våknet
opp. Det sies at Þórr ble så forbauset da dette skjedde at han glemte å slå til ham. Derimot spurte
han efter kjempens navn. Skrýmir (skremmer) het han, og han visste allerede at det var selveste Þórr
han her hadde foran seg. Han spurte så efter sin vott og tok den opp, og de forstod da at det var
kjempens vott de hadde sovet i, og siderommet var tommelfingeren på den.
Skrýmir spurte om han fikk slå følge med dem og de svarte at det var greit. De tok frem nistene sine
og spiste frokost. Skrýmir foreslo at de skulle slå seg sammen om maten. Dette ble de enige om og
han tok all nisten i en pose som han bant sammen og kastet over skulderen. Kjempen gikk foran
hele dagen, med store skritt, men mot kvelden kom de til en stor eik. Skrýmir la seg til å sove og sa
at de andre kunne ta mat fra nisten om de ville. Han sovnet og snorket høyt.
Þórr tok matposen og ville åpne den men fikk ikke opp knuten. Han ble sint og grep hammeren med
begge hendene, gikk bort til Skrýmir og slo ham i hodet. Skrýmir våknet og spurte om et blad hadde
falt ned på ham, og om de nu hadde spist og var ferdige til å slå seg til ro for kvelden? De gikk hen
under en annen eik, men også der var det farlig å sove. Ved midtnatt hørte Þórr igjen at Skrýmir
norket og sov fast. Han gikk bort og slo til ham i issen så hammeren sank ned i skallen på ham.
Igjen våknet Skrýmir og spurte om en nøtt hadde falt ned i hode på ham? Þórr gikk tilbake til sin
eik, men tenkte at om han bare kunne få inn et tredje slag på ham skulle han tok få has på kjempen.
Kort før det ble dag hørte han at Skrýmir igjen sov. Han stod opp og løp bort til ham, svingte
hammeren og slo så hardt han kunne til kjempen i tinningen, så hardt at hammeren sank inn til
skaftet. Skrýmir satte seg opp, strøk seg på kinnet og sa at det kanskje hadde sittet noen fugler i
treet over ham, for han hadde blitt vekket av at en kvist falt ned i hodet på ham. Han sa så at det var
på tide å stå opp, og det gjorde han.
Ifølge kjempen var det nu ikke langt igjen til borgen Útgarðr. Han hadde også hørt de andre snakke
seg imellom at han ikke var liten av vekst, men advarte om at mennene i Útgarðr nok var ennu
større enn ham. Han rådet dem til ikke å skryte overfor dem. De ville nok ikke tåle skryt fra slike
pingler, og det beste var nok å snu mens det ennu var mulighet til det. Han tok så matposen på
ryggen og vandret av sted inn i skogen. Man har aldri hørt noe om at æsene har ønsket å møte ham
igjen.