Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
87
Utøveren kan reise ut i vyrðin, nettet av skjebnetråder som alt er vevd inn i. Han eller hun kan fly ut
og undersøke andre (som er nødvendig for behandling av sykdom), ånder kan konfereres, signaler
og tegn fortolkes. Det er en mystisk verden, som på engelsk har utviklet seg fra den hedenske tids
wyrd til den jødisk-kristne tids wierd (merkelig). Mer forstod de ikke av vår vyrð.
Seid er derimot ikke helt ufarlig. Det har hendt at sjelen ikke har returnert til kroppen. Enten fordi
den fanges i vyrðin, eller fordi den blir for lenge ute av kroppen. En del av de beskaffenheter som
forlater kroppen. Enten fordi den fanges i vyrðin, eller fordi den blir for lenge ute av kroppen. En
del av de beskaffenheter som forlater kroppen er nemlig Vörðr, som inneholder kroppens livskraft. I
det øyeblikket den forlater kroppen begynner kroppen å dø. Er den lenge nok ute vil denne
prosessen ha gått for langt til at sjelen kan returnere. Også av denne grunn er det viktig at den eldste
og dermed mest erfarne utfører dansen; han eller hun vet mest om hvor lenge man kan være ute.
Noen dør også av den utmattelsen dansen forårsaker.
En annen form for seid foregår på stort sett samme måte, bare seidutøveren blir plassert i høysetet i
stedet for i en naturlig sirkel, på en pute med fjær. Kvinnene synger en varðlokka 318 for
seidkvinnen. Hun går i transe under sangen og vil da motta svar fra gårdens døde slektninger og
ånder. Spørsmålene skal stilles før sangen. Høysetet fungerer her som Hliðskjálf, og er kanalen de
døde trenger for å komme tilbake en stund, derav navnet Ôndveget på høysetet; åndsveien. Slik kan
de levende motta råd fra de døde slektninger, som før de fødes igjen befinner seg i vyrðin, i en av
gudeboligene.
Sól og Máni
Den eldste religiøse tradisjon hos de germanske folk er dyrkingen av Sól og Máni. Den nevnes
knapt nok i mytologien og ser ut til å være ukjent for svært mange. Det er kjent at ved solverv ble
det tent bål. Julen selv er jo en solfest (vintersolverv) og unektelig godt kjent. Sóldyrkingen er dog
lite fokusert på.
Bålet tennes til ære og offer for Sól. Bålet er den kunstige Sól, som tennes i natten, og som lyser og
varmer lik Sól. Bålene ble tent langs hele kysten, som under sommersolverv da Freyja stiger opp av
havet med sin kjærlighet. De ble derimot også tent på fjell og høyder lenger inne i landet, noe alle
Sólnavnene på høyder og fjell vitner om. På disse fjellene er det funnet påfallende mange
helleristninger – og da ristninger av soltegn; solhjul, hakekors, sirkler o.l. På disse høydene finner
man også ofte hauger med stein. Disse ble brakt opp på høytiden som et offer til Sól; steinene er
runde som Sól.
Ikke bare var utsikten fra disse høydene god, men det var gjerne bak disse høydene Sól stod opp om
morgenen. Cornelius Tacitus forteller at svearne (svenskene) hadde sine Solberg hvor «hodets
stråler» kunne sees om morgenen. Jeg vil da minne om at i bronse- og steinalder ble Óðinn ofte
avbildet med solen som sitt hode.
Over hele Skandinavia forekommer stedsnavn med Sól i seg som nabo med et hov-navn, med guðnavn
og andre hellige navn. Som eksempel kan jeg navne Gudvangen og Solbjørgo 319 i Hordaland,
og Torshov og Solberg i Akershus. Påfallende hyppig naboskap er det mellom Sólberg og Skaðvin
(gårdsnavn).
318
Av varðr, som står en nær, i slekt; lokka, lokke. Tryllesang som skal lokke de døde til seidutøveren så han eller hun
kan kommunisere med dem og lære av dem.
319
Byen Bergen het som kjent tidligere Bjørgvin, eller Björgvinjar. Dette tror mange er sammensatt av bjørk og vin, i
betydningen ”bjørk(eskog) ved sletten”. Den egentlige betydningen av navnet er ”slettene ved fjellene”, som jo sees i
det nyere navnet Bergen, som er en fortysket versjon som jo også betyr nettopp fjell, i pluralis. Solbjørgo betyr altså
Solfjell, eller nærmere bestemt Solberg, og ikke Solbjørk som kanskje noen ville tro.