Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
110
eller ikke. Slike fugler skal dog ha fått noe av den som spør først, i form av frø eller drikke, og den
skal mates i en hellig lund, ved et hellig tre, en horg eller et hov, eller ved en hellig kilde.
Straff i den germanske rettstanken
Rettsbegrepet er i dag svært forskjellig fra hva det var i førkristen tid. I dag holdes enkeltindividet
alene ansvarlig for sine handlinger, uten tanke på tingenes sammenheng. I dag ser ikke folk ut til å
se sammenhengen mellom alle hendelser, at alt har en årsak som er nært knyttet til altet. Enhver
hendelse har en mening, enten det er å vise utøverens sanne natur eller å øve innflytelse på
hendelsens løp. Straff blir derfor et meningsløst begrep i vår germanske verdensanskuelse.
Hevnen som vi ser forherliget i de islandske sagaene er ikke uttrykk for germansk ånd, men snarere
uttrykk for forfall i den germanske ånd. Når vi vet at en overveldene stor del av den islandske
befolkning er helt eller delvis av keltisk opprinnelse (rundt 90% visstnok) kommer årsaken til denne
ugermanske tendensen klarere frem. Kelterne, som ble brakt til Island som treller, er såkalte
kortskaller (brachycephale), i motsetning til oss germanere som er langskaller (dolichocephale).
Særtrekkene ved langskaller (Jarls ætt) er nettopp et nobelt sinn; det aristokratiske sinn, den
beherskede kriger som kun hisser seg opp om det er nødvendig, den edle mann som unner andre
fremgang og lykke. Særtrekkene ved kortskaller (Karls ætt) derimot er mindre flatterende; de er mer
hissige, ubeherskede, misunnelige på andres fremgang og lykke, og mindre i stand til altruistisk
tenkning. Konflikten i nordre del av Irland, som ennu er okkupert av engelskmenn, viser
kortskallenes sinnelag til fulle; det er en konflikt hvor kortskallenes trangsynthet og smålighet
kommer frem for fullt ved at de stridende parter blant annet sloss over noe så fjollete som ørsmå
ulikheter, detaljer, i fortolkningen av den samme jødereligionen.
Dette må vi se på som den viktigste forklaringen på de islandske sagaenes hevnideologi. Den andre
årsak er selvsagt kristendommens inntog og allerede store innflytelse i det islandske samfunnet. Det
jødiske «øye for øye, tann for tann» fra det gamle testament er jo godt kjent.
Skal vi finne den germanske ånd og rettstanke må vi bevege oss lenger bak i tid enn til Vikingtiden.
Rettstanken går ikke an å forstå om man ikke har et germansk sinn og forstår den germanske
livsanskuelse. Vår forakt for svakhet, vårt fornuftsbaserte syn på liv og død, vår respekt for mot og
styrke (åndelig så vel som fysisk); alt er sentralt i forståelsen av den germanske rettstanke.
En del av denne ånd ar å sette vanskapte barn ut til ulvene, å henge seg fremfor å være en byrde for
slekt og venner, å la de gamle i slekten hoppe utfor stup fremfor å la dem være oss til byrde. Hver
ætt hadde en egen Ætternisstapi (Ætternuten) som var et stup der folk i ætten drepte seg ved å kaste
seg utfor, om de ble for fellesskapet en byrde.
Feighet i kamp, homofili, utroskap og andre tegn på svakhet førte til drap. Vi ville i dag kalt det for
dødsstraff, men det var aldri ment som straff. Disse forbrytelse forekom svært sjelden, men når de
forekom ble det tatt affære. De få som gjorde seg skyldige i disse tingene ble drept; utro kvinner ble
snauklippet og steinet til døde; seidmenn som kastet forbannelser over folk ble brent på bålet; tyver
og drapsmenn ble hengt; frrædere ble slitt i stykker mellom hester; feiginger (som hadde flyktet fra
kamp) ble halshogget; voldtektsmenn ble kastet ut fra høyder med en krok festet til skjelettet i
brystet, slik at når tauet strammet seg ble brystet revet opp slik at ribbene dannet et par vinger
(«ørnen flyr»); vanskapte ble kvelt og senket i myrer, og det samme ble homofile (som også er
vanskapte, i sinnet sitt). Alle tegn på degenerasjon i rasen ble luket bort, ikke for å straffe de
degenererte, men av rasehygieniske hensyn. Degenererte individer føder degenererte barn, og dette
kan vi ikke tåle; da vil rasen gå under, dø og visne hen. Dette er tanken; ikke straff, men hygiene;
blod- og mentalhygiene. At utfallet blir det samme som en dødsstraff er helt uvesentlig, da motivet
for drap ikke er straff, men hygiene.