Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
88
Vi må da se nærmere på hva Skaðvin betyr og hva det kommer av. Forskjellige former av navnet
kan fortelle oss mer. Vi kjenner til Skaðin, Sköðvin og Sköðin i tillegg til Skaðvin. Sköð/Skað
kommer av germansk skaþ/skêþ som betyr å springe frem, sprudle frem. Sammen med endingen -
in/-vin blir det «den naturlige engen ved kilden eller elven». Vin av germansk winju, naturlig eng
og slette.
En navn vi lett kan sette i forbindelse med kilder og elver – og da kanskje særlig når de forekommer
i fjellet – er Skaði. Henne kjenner vi nettopp som en gudinne for vann, den ville fjellelv. Slektskapet
mellom Sköð/Skað og Skaði er jo innlysende, og særlig når vi vet at hennes germanske navn er
Skaþis. Beslektet hertill er også angelsaksisk sceadu (skygge) og gotisk skadus (skygge). Her
kommer en ny mening til navnet Skaði frem; «den dunkle» eller «den skyggefulle».
En skald (Þjóðolfr af Hvíni) kaller Skaði for Mörn, et ord som er beslektet med ordet mara. Mara
kjenner vi fra begrepet mareritt. Hun er den vette som plager dem som sover; trakker på dem og rir
på dem.
Ser vi dette i sammenheng med at Skaði også kalles Öndurdís (skigudinne) kommer hennes
slektskap med månen klarere frem; nymånens likhet med den korte, krumme öndurr (ski) som ble
brukt i de eldste tider er klar, og som vi vet er det jordens skygge (sceadu/skadus) som får månen til
å fremstå slik.
Dette blir ennu klarere når vi vet at navnet Skaðvin forekommer såpass ofte sammen med navn som
har Sól i seg. Våre forfedre dyrket nemlig ikke bare Sól, men også Máni. Skaði er knapt nok nevnet
i mytene, men likevel har vi så mange stedsnavn oppkalt efter henne, og sogar navnet Skandinavia
kommer jo fra henne. Dette ville vært søkt om det ikke hadde vært for hennes viktige rolle i vår
tradisjon, hun er nemlig en eldgammel månegudinne som opptrer sammen med Sól – noe som
fremkommer av stedsnavn. Sól og Máni ble dyrket parvis; Sól på høyder og fjell, Máni ved tjern og
elver. Skaði betyr jo også «kilde» av germansk skaþ/skêþ som betyr å springe frem, sprudle frem.
Máni er det maskuline aspektet ved denne guddommen; Skaði det feminine. Sammen med Sól er
altså Skaði den mest dyrkede gudinne blant germanerne, og da kanskje særlig i Skandinavia. De ble
dyrket parvis og deres hellige steder lå aldri langt fra hverandre.
Sóls reflekterte lys er et hellig åndelig lys. Av den grunn ble månens speilbilde i vannet sett på som
særlig hellig, og av den grunn var det ved vann man dyrket månen. Fra vannet ble det reflekterte
Sóllys reflektert ennu en gang.
Det kan nevnes at våre forfedres danser på fjell og høyder senere har blitt beskrevet som heksens
dans på Blokksberget. Den hellige soldyrkingen ble altså forbannet som «djeveldyrking» av de
jødisk-kristne, noe som vel sier sitt om hvor uskyldige de stakkars ti millioner europeiske kvinner
(og menn) og jenter som ble brent på bålet for «djeveldyrking» (i middelalderen og senere) egentlig
var.
I en rekke myter og sagn er refleksjoner av lys av betydning. Vampyrenes speilbilde finnes ikke; de
har intet lys som kan reflekteres. Lyset går rett igjennom dem. Felles for alle disse myter og sagn er
at de har opphav i virkelige indogermanske tradisjoner.
Våre forfedre begjærte ikke gull og andre edle metaller og materialer som det moralsk fordervede
mennesket gjør i dag. Derimot brukte de slike gjenstander som kunne reflektere lys i hellige
sammenhenger. Det reflekterte lys velsignet og av den grunn pyntet de sine hellige steder med
bronse og gull, rav og annet.