Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
56
Hun er mor til Víðarr 235 , den tause ås. Gudene stoler mye på ham i alle trengsler. På sin ene fot har
han en jernsko, en tykk sko som hele tiden blir styrket av de biter som blir til overs ved tærne og
helen på de lærstykker man lager sko av. Derfor skal disse bitene kastes bort og ikke brukes.
Han er tilstede under Œgis gilde, men merkelig nok håner ikke Loki ham med et eneste ord. Hans
hjem, Landviði, er bevokst med ris og høyt gress.
Víðarr er Óðins hevner. Under Ragnarök stiger han tappert ned fra hesteryggen for å hevne sin far.
Han setter sin kraftige sko i Fenrisulvens kjeft og med andre hånden griper han overkjeven, og river
således ulvens gap i stykker. Derefter bor han i sin fars boliger når Surts flammer slukner.
Víðarr bor i den ville urskog, mens hans mor bor i ødemarken mellom Mannaheimen og
Jötunnheimr. Ris betyr vill, til seg selv overlatt skog og viser til at han bor langt fra alfarvei. Det
høye gresset skjuler stiene der inne.
Han er taus og det finnes ingen myter om ham utenom den hvor han hevner sin fars død. Baldr trer
frem når han dør, Víðarr først som hevner. Sammen med sin bror Váli er han den gjenfødte Óðinn,
som kommer tilbake efter Ragnarök, lik Móði og Magni er den gjenfødte Þórr. Han er
gjenfødelsens kraft som bare venter på at Óðinn skal dø, så han kan virke for første og siste gang.
Han regnes som naturfenomenet skypumpen, som beveger seg som på en fot. Den er best skikket til
å drepe Fenrir; den underjordiske ild og det tykkeste mørket. Den strekker seg fra bunnen til toppen
av himmelen, ulvens kjeve, og kan derfor rive kjeven i to.
Før Ragnarök er han hersker i skogen hvor ingen mennesker ferdes, og som derfor er taus, da ingen
økser som hugges i trærne eller stemmer kan høres. Han er naturens uforgjengelighet og ukuelige
kraft som menneskene anerkjenner i ærefrykt vel vitende om at naturen vil overleve menneskene.
De som kjenner villmarken kjenner også den endeløse og dunkle hvelving som bæres av de mange
søyler, trestammer. Stillheten, mørket og ensomheten. Denne følelsen beskrives godt med navnet
Víðarr den tause.
I den vennlige lund bor Iðunn, mens Víðarr bor i den ville skog og menneskene i de kjente skoger.
Denne ville skogen er hvor livet gjemmer seg og kommer frem fra efter Ragnarök. Óðinn selv
forgår med alt hva han har skapt for menneskeslekten, men naturen forgår ikke. Hele verdens
herlighet, den naturutvikling som i den har funnet sted forgår med den ånd den har åpenbart seg i;
men Víðarr forgår ikke, for han er den ville natur, den evige avlskraft, som allerede her har sin
åpenbarelse, men kun berører menneskene fra en annen verden, en virksomhet som mennesket ser
på med ærefrykt uten å tørre å dra den inn i sin krets, men som når menneskedåd er gått opp i
flammer skal vise seg i en ny og større herlighet.
Víðarr er germanernes skoggud, som den greske Pan og den romerske Faunus; den legemliggjorte
natursjel. I motsetning til Pan og Faunus derimot hersker han med alvor og strenghet i sin urskog,
og menneskene gruer for å se ham. Han er guden som skremmer menneskene fra å misbruke
naturen og kultivere mer land enn nødvendig. Den tause, sterke og strenge gud som finnes inne i
skogen.
Når de kommer tilbake efter Ragnarök kommer Víðarr som materiens uforgjengelige stoff mens
Váli er det evige lys som bestråler det.
235 Av viðr, (rotfast) tre, ved, treverk og tømmer.