Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
99
Vannet er også et symbol på visdom, og som himmelen er det blått om dagen og sort om natten.
Som luften er vannet gjennomsiktig, inntil det blir sett i større mengder eller mot en bakgrunn.
Det er i det blå visdommen og himmelens kunnskap hviler, og vi har her forklaringen på hvorfor
kun barn av Jarls ætt – de blåøyde – innvies i de åndelige mysterier av Heimdallr. Kun disse har den
genetiske forutsetningen til å forstå og lære.
Skandinavia
Det var en gang en vannjõtne, Ölvaldi, som var svært rik på gull. Da han døde delte hans tre sønner
– Þjazi, Iði og Gangr – arven mellom seg. De målte gullet med munnfuller; alle skulle ta en
munnfull hver og alle like mange. Gullet er overalt skjult i vannet, i havets skjød og i den rennende
elv. Vannet er selv gull (verdifullt) for livet på jorden.
Alle disse jötnene er oppkalt efter vinden, regnet eller de dundrende vannfall de skaper i fjell og
høyder med det regnet de tar med seg. Ölvaldi betyr «den som styrer drikkelaget (regnet)». Þjazi
betyr «larmende» (av indogermansk tap, germansk þapja, som betyr «stampe», «banke» og «støte»).
Iði betyr «travel». Gangr betyr «tummel» og «gange».
Þjazis datter, Skaði, er den ville fjellelv som glir ut i det rolige og velgjørende hav – og det heter
derfor at Skaði er gift med guden for dette haven, Njörðr.
Skaði er også en gudinne for jakt, vinter og skigåing. Hun er i tillegg den kvinnelige siden av Máni
(Måne). Hennes navn betyr «skade» og «skygge» (jfr. angelsaksisk sceadu og gotisk skadus, som
begge oversettes med «skygge»). Av germansk grunnform skaþ/skeþ får vi også betydningen å
«sprudle frem» og «kilde». Dette er naturlig da vi vet at Máni (Måne) ble dyrket nettopp ved kilder
og tjern (mens Sól [Sol] ble dyrket på høyder og fjell).
Hennes slektskap med Máni kommer klarere frem når vi oversetter et annet navn på henne:
Öndurdis, som betyr «ski-gudinne». Nymånens likhet med den korte, krumme öndurr (ski) som ble
brukt i de eldste tider er klar, og som vi vet er det nettopp jordens skygge som får månen til å
fremstå slik.
I de tidligere tider var Skandinavia dekket av is. Da den smeltet lå store deler av fastlandet under
vann, og dermed var det kun nutidens fjelltopper og høyder som stakk opp av havet som øyer. På et
visst tidspunkt var det Baltiske Hav en stor innsjø. Landet stakk også opp av isen som øyer, gjerne
med is på den ene siden og hav på den andre.
I den germanske verdensanskuelse er is kun «størknet hav» og «tørt land i isen» er øyer. Det var
regn og elver av smeltet vann som figjorde landet, vasket det rent for snø of is, og lot det stige opp
av isen som øyer.
Dette landet ble derfor oppkalt efter hun som vasket det frem fra isen, med elver og regn. Av den
grunn heter det i dag Skandinavia, av urnordisk Skaþinawiô, som betyr «Skaðis øyer».
Germãnus
Þjóð betyr «hovedstamme» og var betegnelsen på et folk i før-kristen tid. Vi ser samme ord brukt i
þjóðá, som betyr hoved-elv, eller stor elv, og þjóðann, som betyr konge/høvding.