Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
51
Om morgenen stod de opp og ville reise bort fra borgen, men kongen lot sette et bord for dem, og
der skortet det ikke på god bevertning, mat og drikke. De de hadde spist gav de seg på vei.
Útgarðsloki fulgte dem ut, bort fra borgen og når de skulle skilles spurte han Þórr om hva han
syntes om sin ferd. Þórr ytret sin misnøye fordi han hadde fart frem så usselt i deres selskap at de
ville se på ham som dårlig. Da sa Útgarðsloki at nu skulle han si sannheten. Siden du nu er ute av
borgen som du aldri, hvis jeg lever og må råde, skal komme inn i igjen. Aldri skulle du ha fått
komme inn heller, hadde jeg visst hvor sterk du var; du hadde nær brakt oss i stor ulykke. Illusjoner
har jeg brukt; matposen hadde jeg bunnet med seigt jern så du ikke kunne finne enden; det første av
de tre hammerhugg hadde vært nok til å slå meg i hjel hvis det hadde rammet meg, men jeg satte et
fjell imellom, og du så vel de tre firkantete daler i fjellet ved min borg? Det var sporene efter din
hammer. Likeså var det i lekene. Loki var sulten og åt dyktig, men Logi det var villilden som brente
både trau og kjøtt. Þjalfi løp om kapp med Hugi, tanken min, og hurtigere enn den kan man ikke
løpe. Du drakk av hornet og syntes det gikk tregt, men det var et stor under, tro meg, at det minket
likevel, for hornets ende stod nemlig nede i havet. Når du kommer ut til havet igjen vil du se
hvilken svingninger du har frembrakt der, det kalles nu flo og fjære. At du kunne løfte katten med
den ene foten fra jorden forferdet alle, det var nemlig selveste Miðgarðsormr som ligger rundt
jorden slik at hode og hale rører ved hverandre. Du holdt på å løfte den like opp til himmelen.
Brytingen med Elli var også et stort under, da ingen er eller har noensinne vært så sterk, at ikke
alderen har fått bukt med ham. Nu skiller vi lag, og best er det at vi aldri møtes igjen. Þórr grep så
sin hammer og svingte den i luften, men da han skulle slå til var Útgarðsloki forsvunnet. Da de
vente tilbake for å se efter borgen var ikke den heller der. Kun en vid og vakker eng (sydpolens
isvidder). Da vendte de tilbake til Þrúðheimr.
Denne fortelling er svært dunkel og vanskelig å finne den dypere mening bak. For å forstå den må
vi bevege oss til okkultismen og fremdyrkingen av den fjerde rase. Først velges de mest livssterke
individ i den andre, hypervoliske rasen ut, Þjalfi og hennes søster som bor i Det Ytterste Nord –
Hypervorea som grekerne kaller det. Disse tas med på en reise, en prosess, gjennom vann, gjennom
skog og over eng; åndens visdom, livskraften og livets føde. Lokis kappspising, Þjalfis tre løp, Þórs
tre drikk fra hornet samt hans løfting av katten og kamp med alderen utgjør ni prøvelser som
betegner fullendelse av en ny rase. Ni måneder i mors mage, en full syklus. Den andre rases
tåkeformer bearbeides fysisk; de gis varme (Logi) og tanke (Hugi); gnist, sjel og erindring. De gis
blod (drikkehornet) og settes på et nytt kontinent (katten), og de gis livsbegrensning (Elli); nu kan
mennesket dø av alder, noe hverken skyggene eller tåkeformene kunne. Miðgarðsormr (katten) er
ekvator som ligger rundt jorden og som måtte flyttes på, i forhold til hvor den tredje rase skulle
leve.
Den polariske rase levde i Thule, på det som for flere hundre millioner av år siden var nordpolen;
skyggene ble trukket dithen av magnetismen. Den hypervoliske rase beveget seg lenger sydover,
men først den lemuriske rase – som fikk fysisk form og liv i den form vi til dels kjenner det – måtte
trekkes ennu lenger sør til et for dem levelig kontinent, kalt Lemuria. Dette kontinentet utgjorde de
landmasser som vi i dag kaller Sydpolen, India, Sumatra og Australia.
På Lemuria gjennomgikk rasen en herdingsprosess. Lemurianerne var kjempesvære, rundt ni meter
høye. De var groteske og hadde kun ett øye i pannen. Noen fikk ånd og gnist (sjel) og disse lærte
seg et monosyllabisk språk, andre kun en gnist og disse ble blottet for kunnskap. En tredjedel vegret
seg fra å adlyde gudene og fikk hverken ånd eller gnist. Vi kjenner disse skapningene som troll eller
kykloper; skapninger skapt i myter og eventyr av dunkle minner fra blodet, minner om de første
tider.
Gudene tok så de første raser og utryddet dem. Dyr og andre livsformer ble skapt av restene efter
disse rasene. De som ingen gnist hadde tok til seg hunndyr og avlet frem de stumme raser. De fikk
avkom som gikk på alle fire, var store, groteske og med rød pels.