Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
112
Fengsler fantes ikke i førkristen tid. Man holdt treller, som gjerne sov i fjøset med dyrene, men
disse kunne faktisk bare løpe sin vei om de ønsket det – og ønsket å ta konsekvensen av å svikte sin
herre. Trellene led ikke; de fikk mat og husly, giftet seg som andre (med hverandre) og hadde derfor
forholdsvis gode liv. Å bli fredløs og leve på flukt i skogen – hvor den strenge Víðarr hersket – var
et dårlig alternativ.
Hermed kommer en annen reaksjonen på forbrytelser blant germanerne frem; landsforvisning. Den
er ment som en hjelp til forbrytere og beskyttelse av rasen mot dem. Forbryterne som landsforvises
– som er skyldige i langt mindre alvorlige forbrytelser enn dem som resulterer i offerdrap – får
beskjed om å tenke seg om og leve alene; de skal forstå at de gjorde sin sjel alene ved å bryte rasens
lover. Nu får de erfare hva de selv har gjort med deres ånd og sjel; den er alene og får ikke utvikle
seg i fellesskap med andre. Dette er ment å skulle få forbryteren til å lære at det er feil å bryte loven,
at det ikke tjener fellesskapet eller ham. Av den grunn kan han komme tilbake efter en stund.
Landsforvisning var sjelden på livstid, om det var tilfellet i det hele tatt.
Siden de har forbrutt seg mot en lov har de vist tegn på degenerasjon. Det er derfor nødvendig at
dette degenererte elementet isoleres fra rasen. Dermed får ikke vedkommende pleie noen omgang
med andre; han skal ikke smitte andre med sin degenerasjon.
Igjen ser vi at det ikke er straff, men hensyn til folkehelsen. Rasens sunnhet kommer fremfor alt
annet; den åndelige, den mentale, den sjelelige og den fysiske sunnhet er alt av høyeste betydning.
Dét er germansk rettstanke. Det er vondt for den gode mann å måtte forlate sin odelsjord, sin
familie og venner, sitt hjemland og sine plikter. Landsfovisningen tvinger derfor frem tanker og et
oppriktig ønske om å bli verdig fellesskapet igjen. Den personlige forbedringen tvinges derfor frem.
Rasen har gitt ham en sjanse til å bli bedre enn har var.
Rett er det som styrker rasens sunnhet. Straff og ønsket om å straffe er fremmed for vår tankegang;
smålig, ugermansk og bygget på undermenneskelige drifter som misunnelse, hat og nytelse i andres
lidelse. Rettferdighet har ingenting med saken å gjøre; det er ikke rettferdig å utsette andre for
lidelse bare fordi vedkommende har gjort det samme mot andre. Hva tjener det å selv senke seg ned
på et åndelig mindreverdig nivå, bare fordi en annen har gjort det samme? Det man gjør da er å
fordoble den skade som allerede har skjedd. Man lar seg selv forføre av degenerasjon bare fordi en
annen har latt seg forføre. Hverken mer eller mindre. Det tjener ikke rasen, og er således
uintelligent og motarbeidelse av rasens hellige utvikling.
Bøter blir også betalt der skaden som er forvoldt er forvoldt av en rimelig årsak. Dette kan være
uhell, uønsket resultat av en handling, misforståelser o.l. Hensikten her er å gjenopprette den skade
som har blitt forårsaket. Han eller hun – eller deres ætt – tar dermed ansvar for sine handlinger, og
lar ikke uheldige resultat gå ut over andre. Dette er også tilfellet hvor en blir drept. Selv om
drapsmannen har hatt en god grunn til å drepe vedkommende (i selvforstar eller i holmgang eller
liknende) er det alltid ansvarlig oppførsel å gi en erstatning til den avdødes ætt, som et tegn på
respekt og for å bøte på tapet deres.
Er det snakk om store bøter er det skikk og bruk å la ætten betale bøtene, slik at ikke et enkelt, eller
flere enkeltmedlemmer av ætten lider overlast. Er bøtene for store til at ætten kan klare å betale er
det forventet at den skadete ætt viser storsinn og godtar mindre.
En del av det noble germanske sinn er å forstå, å klare å se ting o perspektiv, og dermed være i
stand til å se årsaken til virkningen. De unge menn og kvinner gjør flere feil enn de eldre; de er
unge og uerfarne, og vet ikke alltid hva som er rett og galt. Da skal man lære dem hva som er rett og
galt, og veilede dem videre i livet. Intet menneske er feilfritt; intet menneske klarer å finner veien til
Valhöll alene. Vi trenger alle hjelp, vi må alle lære av andre. Særlig viktig er dette i dagens samfunn