Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
111
Håret er kvinnens ære, derfor klippes det av når hun er utro. Hun har begravd sin ære, og blir selv
begravd i stein. Seidmenn som kaster forbannelser over andre misbruker Sóls kraft, og blir derfor
brent på bålet, renset av symbolet for Sól fremfor noe annet; ilden. Tyver (inkluderer drapsmenn,
som stjeler andres liv) tar fra andre deres gjerne livsnødvendige ting, og de kveler dermed dem de
stjeler fra; stopper deres tilførsel av livsnødvendigheter. Tyven blir hengt for å lære hva
konsekvensene av det han gjorde er, hva det kan koste andre å miste noe man trenger; her luft, og
blod til hjernen. Forræderen har latt sin sjel rive i to, mellom dem han skulle støtte, og dem han
støttet; av den grunn lar man det samme skje med forræderes kropp. Feiginger har mistet hodet og
flyktet fra sine kamerater; nu mister de hodet i fysisk forstand også. Voldtektsmenn har knust en
annens hjerte; av den grunn blir deres eget hjerte lagt ut åpent så de skal lære hvordan det føles å få
sitt hjerte revet i stykker. Vanskapte i kropp og sinn blir druknet i råttent vann; myrens vann er like
rent og friskt i forhold til rent vann, som disse vanskapningene er rene og friske i forhold til
velskapte mennesker; la dem derfor forgå i sitt eget element.
Alle drap er ment å skulle vise folk hva som skjer med forbryternes ånd, eller hva som ér deres ånd,
når de forbryter seg mot det som er sunt og friskt, sterkt og lykkelig. Drapene skal vise folk hva de
gjør mot sin egen ånd når de utfører disse forbrytelsene; de myrder den, på samme måte som nu
deres kropp blir ødelagt. Dermed forstår germanerne hvor viktig det er – også for egen del – å følge
de germanske lover, for de har sett hva forbrytelsen gjør, mot ånden og sjelen, mot sinn og kropp.
De lærer også å luke bort disse degenererte elementene i rasen før disse får spire og vokse seg store.
Ofte er det forbryteren selv som utfører drapet på seg selv; han henger seg, kaster seg utfor et stup,
drukner seg, eller på annen måte tar sitt liv – for på den måten å gjenopprette sin verdi gjennom en
verdig død. Han kan da fødes påny i slekten som et fullverdig ættemedlem. Det er her vi kommer
inn på betydningen av begrepet «hevn» i mytologien; Víðarr hevner nemlig ikke drapet på Óðinn i
den forstand moderne mennesker forstår begrepet hevn, han gjenoppretter naturens balanse, og
således skaper harmoni. Alt som skjer har nemlig et motstykke; alle hendelser møtes av en
mothendelse som dermed gjenoppretter balansen. Ubalansen – som er nødvendig for fremgang –
skal kun vare en stund; inntil den har fått virket og dermed har levd ut sin rolle. Slik ser vi at Víðarr
ikke har noen rolle i mytologien før den gjerning han skal reversere effekten av har funnet sted;
mothendelsen kan ikke finne sted før hendelsen og er dermed passiv inntil hendelsen finner sted.
Vi får bekreftelsen på dette i etymologien, hvor det kommer frem at hevn kommer av den
germanske stammen ga-habaini- som betyr å holde i tømme, avholde seg fra og holde i ave
(ærefrykt). Beslektet hertil er også germansk gahabnôn som betyr å stanse, å opphøre. Hevnen (i
germansk betydning) betyr altså en stans av degenerasjonen, at degenerasjonen opphører ved
hevnen; å holde i tømme rasens degenerasjon ved drap på alle degenererte individ i rasen;
avholdenhet fra forbrytersk adferd og ærefrykt for de germanske lover. Ubalansen opphører.
Alle slike hevndrap er offer til gudene; i ærefrykt for gudene dreper vi alle degenererte indidivder
og ofrer dem til gudene som bevis på at vi holder deres lover hellige. Drap skal ikke forekomme i
helligstedene, men et offer er ikke drap, det er en hellig plikt. Dermed er det som oftest godene
(høvdingene) som står for disse offerdrapene.
Det er dog store forskjeller på drap. Ofret blir kun de som begår uærlige drap; snikmord, forgifting,
drap på våpenløse, drap på kvinner og barn, o.l. En som blir angrepet av en annen har alltid rett til å
forsvare seg uten å bli beskyldt for uærlig drap, men det er vanlig å betale en erstatning til ætten den
drepte tilhører. Som kompensasjon for den døde. Dette betales da med dyr eller korn, eller annet.
Drap på degenererte individ skal foretas av godene som offerhandlinger. Det er deres plikt å foreta
slike offerhandlinger og de skal avsettes om de ikke evner å utføre sine plikter.