Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

Recommendations

Info

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 92 I vyrðin er alt anderledes enn i vår verden. Man kan kommunisere med dyr, få hjelp av dyr, kommunisere med de døde og få hjelp av de døde. Vyrðin er vanskelig å forstå og begreper som tid og rom blir meningsløse. Her er åndsstyrke og åndsrenhet det avgjørende, og store menn og kvinner har utrettet det man i dag ville kalt mirakler ved å jobbe med åndene i vyrðin. Slik har den hellige Sól og Máni hjulpet oss i uminnelige tider med alt vi behøvde hjelp til. Göndulf Efter Julen renses luften med einer, pors og gran. De eviggrønne grener symboliserer Yggdrasill, men de har også en annen funksjon. Fra folketroen kjenner vi begreper som sveim eller svem og gondolfs ondu (gandulvs ånde). Sveim/svem er kvalm og fuktig luft eller smittsom sykdom. Den kunne man kjenne om man kom innen syv fots rekkevidde av ulven. I mytologien kjenner vi navn som Vánargandr, som er et navn på Fenris. Vánargandr er gand fra elven Ván, som renner fra ulvens munn. Gand betyr opprinnelig «beåndet redskap», av germansk grunnform «ga-anda». I moderne tale betyr gand «tynn kjepp» eller «stav». Gondolfs ondu er vond og skadegjørende luft/pust som trollskapninger kan sette ut mot folk (og med det gjøre dem syke). I folketroen er ulven seidkvinnens ridedyr. Denne forbindelsen mellom seid og ulv finner vi også i ulvhednenes hamskifte fra menneske til ulv. De lagde hansker og masker av ulveskinn (eller bjørneskinn om de var berserker), som de ikledde seg når de skulle skifte ham. Slike hansker ble ofte kalt tussegreip eller ulfhanzki. En tusse er det samme som et troll, og både tusse og troll er blitt brukt som navn på ulv da ordet ulv var tabu å si høyt. At det ikke er snakk om luft, pust og ånde alene ser vi med dette, og når vi vet at Ásgarðsreien også ble kalt Gandferd kommer dette ennu klarere frem. Lukt og ånd påvirkes av hverandre. Gode lukter tiltrekker seg gode ånder; vonde lukter vonde ånder. At de i Asia bruker røkelse under meditasjon styrker også denne påstanden. Óðinn sier i Hávamál, strofe 155, følgende: Þat kann ec þi ef ec se tvnriþor leica lopti a ec sva vinc da kan at þeir villir fara sinna heim hama sinna heim hvg. (Det kan jeg fordi hvis jeg ser tunrider leke i luften jeg vende det slik at de vil fare og holde seg til egen ham og holde seg til egen hug) En tunrider betyr «en som rir på gjerdet» og er et navn på trollkjerringer. Med trollgjerringer som leker i luften menes kvinner som utøver seid (skifter ham eller påvirker andres tanker [hug]). Dette kan altså Óðinn forhindre. Vi ser også her at begrepet luft og ånd er nært forbundet med hverandre. I okkultismen heter det at veggen mellom verden og vyrðin (den åndelige verden) er tynnest om vinteren – fordi da er det kaldest. Temperaturen på luften spiller altså også inn. Den kalde, friske og velduftende luft er best for ånden. Det er derfor de gamle ariske templer og helligsteder i Asia ble lagt høyt oppe i fjellene, i det som i dag er Tibet, Nepal og nordre India. <strong>Og</strong> der er de den dag i dag.
© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X) 93 Av dette kommer det klarere frem hvorfor seid utøves om natten og hvorfor ikke solen skal skinne på runer (da mister de sin kraft). Det er solens varme som ødelegger runenes kraft og det er solens varme som fordamper ånden. Vi få da en forklaring på hvorfor begrepet kveldriða (kveld-ride) blir brukt om seidmenn. Det er om kvelden (i mørket og kulden) seiden utøves. Årsaken til at ånden ikke tåler varme er at den vil da fordampe og stige opp til Ásgarðr igjen. Av samme grunn brenner vi likene våre når de har dødd 320 i kamp; de skal da fordampe og komme til Valhöll. Bål blir brukt som et hjelpemiddel for seidmannen. Flammene og varmen fra bålet bringer ham/henne opp til Ásgarðr. De kalde kilder gjør det motsatte; de kjøler ånden ned og tillater derfor at den synker ned til underverdenen, til Jötunnheimr. I tillegg til lyset og det reflekterte lyset spiller altså temperatur og duft en viktig rolle i utøvelsen av seid. Reisen til nord Efter Atlantis’ undergang ble de ariske stammer spredd utover verden i alle himmelretninger. Samtlige gikk under, med unntak av de som slo seg ned i verdens nordre del; i Nord-Europa. Disse fulgte isens smelting nordover; og noen vandret sogar nordover innover isen. Det var ingen overbefolkning; alle hadde mer enn nok plass til seg og sitt. Likevel reiste våre forfedre nordover. Den germanske folkestamme var den av de ariske folkestammer som reiste lengst nord. Urgermanerne ble ledet av blodets røst og åndens kall. De reiste mot det land som best kunne hjelpe dem til å fullføre sin oppgave. Alle slekter, stammer, folk, folkestammer og raser har forskjellig grad av åndelig innsikt. Likedan er det blant individer; ingen er like eller har samme åndsinnsikt. Kun de edleste av den ariske rase hadde innsikt nok til å kunne lese gudenes påbud. De reiste derfor nordover, for å holde slektene nærmest mulig Tuisto, Himmelguden, og hans ånd. Der det er kaldt synker ånden ned til menneskene; i natten og det kalde mørke, men også i Nordens kalde vinter. Her i nordisens mørke og kulde fikk de dypere innsikt i ånden, og av den grunn fulgte de isen nordover. De øvrige stammer syslet med mer verdslige ting i triveligere, vennligere og behageligere omgivelser. Slik ble der et mer markert skille mellom åndelig styrke mellom de forskjellige ariske folkestammer. De åndelige søkte nordover, de mer verdslige andre steder. Den samme ånd som våre forfedre fulge med isen nordover ser vi hos dagens åndelig beskjeftigede; de oppnår best innsikt i den kalde nattens mulm og mørke. Det er da Óðinn synker ned, i form av Heimdallr, til menneskene og gir oss åndsinnsikt og inspirasjon; enten gjennom drømmen eller kontemplasjon. Når solen står opp fordamper ånden og stiger opp til himmelen igjen, sammen med duggen på bakken. <strong>Germansk</strong> adel Enhver kriger som utmerker seg blir adlet, og kun adelsmenn kan bli befalingsmenn i hæren. Ordet adel kommer av odel, norrønt óðal av germansk aþaljaz, som betyr natur, vesen og spesiell egenskap, men også eiendom, til evig eller uforanderlig eie, odelsjord, hjemland, kjerneved, fornem byrd og fedreland. 320 Å dø kommer av norrønt deyja, som kommer av germansk dôwjan, som kommer av indogermansk dhù/dheu, som betyr å ”ryke”, ”fyke” og ”dunste”. Det er menneskeånden som dunster bort når kroppen dør og forénes med Óðinn (verdensånden).
Page 1 and 2:
Varg Vikernes «Germansk Mytologi O
Page 3 and 4:
© & ® Varg Vikernes © & ® 2000
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42: © & ® Varg Vikernes © & ® 2000
Page 91: © & ® Varg Vikernes © & ® 2000
show all

Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?