Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
86
Dansen foregår i sirkelen, til taktfaste trommeslag og sang – gjerne fra flere enn én møy, men helst
én. Helst skal det være et kor av tolv kvinner. Disse skal sitte rolig i en sirkel rundt sirkelen, mens
utøveren danser i sirkelen. Kun utøveren trenger å være naken. Sentrum av sirkelen skal være åpen,
en åpen mark uten noen form for steinaltere eller bygninger.
Dette skal skje under månen, altså nattestid, under enten nymåne eller fullmåne. Ved né er månen
kraftløs, for da blir den spist av ulver. Siden magi er kraftløs når solen er oppe skal den utføres efter
solen går ned og før solen går opp. Dette ser vi i myten om Sleipnir ved at jötnen jaget hesten sin
om natten.
Ideen bak dette ritet er at danseren skal lure sjelen sin til å tro at kroppen er død. Dansen varer til
danseren faller om i utmattelse. Faste før ritet utføres og avståenhet fra søvn skal bidra til det
samme. Er danseren syk er det desto bedre. Svimmelheten som kommer av at dansen foregår i en
forholdsvis liten sirkel, mørket i natten, og den monotone sangen fra alle kanter (ideelt sett, om det
er tolv kvinner som sitter rundt hele sirkelen) bidrar til å forvirre danseren som til slutt faller om
svimmel, utmattet og ute av stand til å orientere seg i forhold til denne verden. Svimmelheten fører
til at danseren føler det som om at han eller hun ligger i luften, på en skive som svever over bakken.
Sulten, utmattelsen, trettheten og den eventuelle sykdommen bidrar til å holde danseren i denne
tilstanden. Det som skjer videre er at sjelen sklir ut av kroppen, som den ikke klarer å holde seg i –
på grunn av dens manglende evne til å orientere seg; eller den tror kroppen er død. Derav navnet
Sleipnir, av sleipr, glatt, sleip. Den som glider, sklir. Det er de åndelige beskaffenheter som glider ut
av kroppen, som sklir ut av den sanselige verden og inn i vyrðin (Urðr). Dette er Óðinn som besøker
Urðr for å lære tingenes skjebne.
Når kroppen får samlet kreftene og får orientert seg forstår sjelen at den kan returnere. Av den
grunn skal seidkvinnene i sirkelen rundt fortsette den monotone sangen og trommingen selv efter at
utøveren har sluttet å danse. Dermed våkner utøveren senere, og da ofte gjespende av tretthet og
gispende efter luft.
Her får vi forklaringen på hvorfor magiutøvelsen hele tiden legges til den eldste, og at de øvrige
kvinnenes rolle forblir å være sangere og trommeslagere, inntil den eldste dør og den nye eldste tar
over dennes rolle. Det er den eldste som er svakest, sykest og nærmest døden av dem alle. Dermed
er båndene mellom sjelen og kroppen svakest, og lettest å bryte.
Den sunne og sterke mann – krigeren – er fysisk sterk, han er sjelden syk og han kan løpe i flere
timer uten å falle om av utmattelse. Han ønsker heller ikke å faste eller å la sin fysiske svekkes av
mangel på søvn. Å avstå fra disse mannlige sider ansees som kvinnelig. Videre betegnes seid som
kvinnelig og skammelig fordi det er noe kvinner sysler med; mannen må danse naken i en sirkel av
kvinner, han må gjøre seg svak, så svak at han til slutt kollapser av ren utmattelse, liggende naken i
gresset omsirklet av kvinner. Andre menn føler derfor både avsky og frykt overfor mannen som
praktiserer seid. Avsky på grunn av hans fysiske svakhet og hans oppførsel, og frykt på grunn av
hans makt.
Gruppen med seidkvinner er en del av Valkyrjekulten. Ingen uvedkommende skal se på mens disse
praktiserer sin seid, noe som kommer frem i myten om Sleipnir ved at Loki først kommer tilbake
efter en stund, uten at de andre vet hvor han har vært. Den eneste mann som kan være tilstede er
seidmannen, om det er han som er danseren.
Hensikten med seid varierer. Kunnskap om fremtiden er en, helbredelse av sykdom er en annen,
svar på åndelige spørsmål er en tredje, og kunnskap om sider av naturen er en fjerde.