Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
29
kamp; den vil ha den, den vil kjempe, det er dens storhet, dens herlighet, dens makt; kamp for
kampens skyld, kamp for utviklingens skyld! Ånden gitt til seg selv er ånden før utviklingen gitt til
ånden efter utviklingen. De ni netter er symbol på den tid det tar å utvikle seg. Ingen utvikling
foregår straks. Han faster og speider ned i dypet som han ønsker å erverve seg og gjennomtrenge
med sin makt. Han ropte, fikk røst, og falt ned i dypet, som Iðunn; fra lysets verden til mørkets. Han
senker seg ned i materien, til Bestla og omfavner Gunnlöð. Nu er skapelsen sikret; hans
gjennomtrengende ånd behersker verdens hemmeligheter.
Óðinn er den som lærer menneskene alt, alle idretter, alle kunster, strid og runer. Han er så vakker
og velsignet av utseende at hjertet lo på alle når han satt blant sine venner, men i krig synes hans
fiender at han ser fryktelig ut. Han taler så snilt og frytende at alle som hører på synes han har rett.
Han kan galder og seid. Med seiden kan han kjenne alle menneskers skjebne og ting som ennu ikke
har skjedd, gi menn ulykke eller død og ta både vett og styrke fra dem – og gi det til andre.
Óðinn som krigsgud
Krig er en edel kunst; den er drevet av den høyeste ånd. Alle store menn har vært krigere, da det er
kun krigeren som får del i den høyeste ånd. Óðinn er krigernes gud; kongenes, krigernes og de
kriminelles. Ja, for disse har mer til felles enn de fleste aner; skillet mellom konge og kriminell er
hårfint. Den ene dagen er man kriger, den neste kriminell. Sjelden har to grupper i samfunnet byttet
oftere roller enn nettopp disse. Derfor er Óðinn også de hengtes gud, han gjør ingen forskjell på en
kriger med makt og en kriger uten; det som betyr noe er søken efter makt, og da makt gjennom krig,
gjennom styrke og styrking – av seg selv og andre. Det er ånden som driver krigeren til dette,
pliktfølelse, ansvarsfølelse, selvherdelseslyst; viljen til makt og viljens makt som F.W. Nietzche sa
det. Nettopp vilje (Vílir) har vi jo lært å kjenne som en av Óðins viktigste sider, faktisk som en av
de tre forutsetningene for liv. Slik er det med krigen; den er en forutsetning for liv. Uten strid vil vi
dø, visne hen og glemmes; synke ned i æreløshet og degenerasjon, i meningsløshet og endelig ned i
dødens svelg. Å leve i strid er å leve, å leve i fred er å degenerere.
Dette er åndens høyere perspektiv. Død, lidelse, smerte, sorg, grusomhet; alt er nødvendige sider i
livet, forutsetninger for fremgang, vekst og styrke. Forutsetninger for liv. Den sanne kriger søker
smerte, grusomhet, død og lidelse; han søker styrken gjennom motgang. Han heves over hat og
hevnføleser, over kjærlighet og medlidenhet. Handling forutsetter frihet; også frihet fra følelser, fra
undermenneskelige instinkter. Ånden er tankens makt, motsatt hjertets følelser; mannen mot
kvinnen, lys mot mørke, varme mot kulde, bevegelse mot stillstand, fremgang mot stagnasjon.
Krigen oppstod da gudene spiddet Gullveig med spyd og brente henne på bålet i Óðins hall. Tre
ganger brente de henne, tre ganger ble hun født, og ennu lever hun. Hun kom til gudene; temmet
ulver, var øvet i seid og alltid var hun ute og vekket onde tanker og lyst. Æsene måtte stoppe denne
ugjerningen og ble enige om å drepe henne. Det var menneskene som drepte henne for dem.
I myten om Gullveig er budskapet at Gullveig er gullstrømmen, gulldrikken. Hennes tredoble drap
er gullets lutring i ilden og dets forarbeidelse. Da hun kom ut blant folk vakte hun strid blant dem;
alle ble fortryllet av henne. Hennes makt på sinnet var stor og hun vekket de primitive og
uutvikledes begjær efter gull. Gudene rådslo, men Óðinn visste jo hva som måtte skje. Han kastet
sitt spyd, og gav dermed tegn til at kampen skulle starte. Han startet den, men den var uunngåelig.
Uskyldsalderen og dens fred opphørte, fordrevet av misunnelse og gjerrighet; det er den uedle krigs
begynnelse. Det er også statsdannelsens begynnelse. Med handelen kommer byer. Med byene stater.
Høykulturens pris har alltid vært tapet av godhet og nærhet mellom mennesker og til naturen.
Mens gulltørst er én årsak til krig er ærgjerrigheten en annen, og kvinnekjærligheten en tredje.
Krigen for krigens egen skyld, som er nevnt ovenfor er en annen form for krig enn alle de tre her