Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
46
påny i slektens ring. Barn som fødes får de avdøde slektmedlemmers navn, og slik føres deler av
deres åndelige beskaffenheter videre. Fra starten av får barn noe å være stolt av, noe å vokse på, noe
å leve opp til, noe å ha respekt for og noe å søke styrket; et levende navn!
Ullir
Sif er Ullis moder, men hvem faren er vet ingen. Han er den ypperste bueskytter og den beste
skiløper av alle. Han er vakker og sterk, og han rår for holmgangens kamp; enekampen. Han bor i
regndaler – Ýdalir – og hans skjold kalles skip. Han er trofast og har en krigers fremferd og vesen.
Nordens vinter er trofast og hard. Han ble jaget av Óðinn en gang, så han måtte flykte, da Óðinn
fridde til Rindr. Som vintergud er han Baldrs, sommergudens, frende.
Þórr og Hrúgnir
Þórr var en gang i øst og sloss mot troll da Óðinn red på Sleipner til Jötunnheimr. Der møtte han en
jötunn kalt Hrúgnir 219 . Jötnen spurte hvem det var for en kar som kom ridende gjennom luft og på
vann ikledd en gullhjelm. Han skrøt fælt av hesten og Óðinn svarte at han ville vedde hode sitt på at
det ikke fantes en så god hest i hele Jötunnheimr som den han hadde. Hrúgnir sa at den vel var god,
men hans – Gullfaxi – var nok bedre, og han sprang opp på den og satte efter Óðinn. Jötnen lå hele
tiden efter, men det gikk så fort at før han visste ordet av det var han innenfor grinden og i Ásgarðr.
Da han var kommet til hallens dør bød æsene ham inn. Han krevde å få noe å drikke da han var
kommet inn og æsene gav ham Þórs kar å drikke av. Han tømte dem alle sammen og ble ganske så
full efterhvert. Det skortet ikke på store ord; han ville ta Valhöll med seg til Jötunnheimr, Ásgarðr
ville han styrte ned og alle gudene skulle han slå ihjel unntatt Freyja og Sif. De ville han ta med seg.
Det var Freyja som gikk og skjenket for ham, og han mente at han skulle drikke opp alt ølet æsene
hadde.
De ble ganske så lei ham efterhvert og ropte på Þórr som straks var der med sin hammer. Han spurte
hvem det var som hadde sluppet denne jötnen inn i Valhöll og hvorfor Freyja gikk og skjenket for
ham. Hrúgnir svarte at det var Óðinn selv som hadde invitert ham og at han var under hans
beskyttelse. Þórr lovet ham at den innbydelsen skulle han angre på at han hadde tatt imot straks han
kom utenfor dørene til Valhöll, men Hrúgnir svarte at det nok ikke ville være noen stor ære i å
drepe ham nu, våpenløs som han var. Det ville være større ære om han turde stride med ham ved
landegrensen på Grjóttúnagarðr 220 , da skulle ha ta med seg sitt skjold og brynesteinen sin også. Han
ville erklære Þórr for niding om han drepte ham nu og ikke tok imot utfordringen om å gå holmgang
med ham. Þórr var ikke vanskelig å be og lovet å stille opp. Hrúgnir reiste så raskt hjem.
Det ble mye snakk om både Hrúgnis reise til Ásgarðr og den kommende kampen mellom Þórr og
Hrúgnir. Det var av stor betydning hvem som vant; om Hrúgnir tapte hadde jötnene kun vondt å
vente fra Þórr. De lagde derfor på Grjóttúnagarðr en mann av leire, kalt Mökkrkalfi 221 ; han var ni
raster høy og tre raster bred mellom skuldrene. Da måtte bruke et hestehjerte for å få et hjerte som
var stort nok til ham, men likevel slo det nervøst da han så Þórr komme. Hrúgnir hadde et hjerte av
hard sten, det var spisst med tre kanter. Hode var av sten og skjoldet med, så han var ikke godt å
komme ut for.
Med Þórr kom Þjalfi til kampplassen. Þjalfi løp frem til der Hrúgnir stod og sa at han stod på en
dum måte, han burde holde skjoldet sitt under seg istedenfor foran seg, for Þórr hadde sett ham og
kom farende gjennom jorden under ham. Hrúgnir la så skjoldet under seg og stod på det. Plutselig
så han lynild fra himmelen og hørte sterke brak; Þórr kom farende fra himmelen med Mjöllnir, han
219 Av å hrúga, rynke, sammenholde, legge lag på lag.
220 Av grjót, stein; garðr av germansk stamme garda-, gård, hage, befestet sted, innhegnet gjerde.
221 Av mökkr, skodde, sky; kalfr, kalv, om en liten øy ved siden av en stor.