Germansk Mytologi Og Verdensanskuelse - Burzum.com

© & ® Varg Vikernes © & ® 2000 Cymophane Publishing (ISBN: 91-973819-0-X)
54
at gudene kommer fra stjernene på himmelen. Dette antyder videre at gudene kommer fra stjernene,
at de er utenomjordiske.
Ser vi tilbake til myten om Þórr og Skrýmir var ormen et symbol på ekvator. Denne linjen beveger
seg i forhold til jorden efter hvor polene er. Det de gjør, og det myten forteller oss, er at under
kampen mellom den atlantiske og den nyutviklede ariske rase går Atlantis under; polene flyttes på
slik at gudene får en ny himmelgryte over den menneskelige – ariske – rase. De trenger en ny
verden for sin nye rase, de trenger å bytte ut den gamle. Derfor legges Atlantis under is ved at
polene flytter på seg til der de er i dag 232 . Ruinene av Atlantis befinner seg således under isen på
Sydpolen, som tidligere var en del av Lemuria.
Får å komme seg til den nye verden må de først bekjempe atlanterne. Siden atlanterne er kjemper,
rundt fem meter høye i gjennomsnitt, som i tillegg behersker magi, må de benytte seg av uortodokse
metoder. Som vi så av myten om Óðinn som henger seg i verdenstreet lærte den ariske rasen å
improvisere og tenke selv. Prisen – kjelen som gikk i stykker – var evnen til å kunne kommunisere
med ånden, evnen til å bruke magi, i våken tilstand. Ved å bruke kjempenes magiske styrke mot
kjempene selv, knuse begeret i Hymis panne efter råd fra den gyldne kvinnen med hvite øyenbryn,
har de ufarliggjort deres største evner og kan ta med seg den nye gryten, reise til den nye verden. De
klarer å bekjempe den atlantiske rase som forfølger dem, go de bosetter seg i den nye verden; de
forskjellige kontinenter som vi kjenner dem i dag. Det er ved den femte rasens utvikling at det
flekterende språk blir utviklet.
De skapte høykultur overalt hvor de havnet, fra Tihuanacu i Syd-Amerika til Sumér i Midtøsten, fra
Indusdalen til Nord-Kina, fra Khemet (Egypt) til Hellas og Aria (Iran/Persia). De levde og trivdes
vel. Men det gikk som det går med alle som ikke følger gudenes påbud; disse grenene av rasen
hadde valgt slaraffenliv og gode forhold, og verst av alt blandet de seg med de degenererte restene
av de tidligere raser. Kun én stamme av den ariske rase hadde fulgt gudenes påbud og hadde bosatt
seg under tøffe forhold; den germanske folkestammen. I nord av Europa ble de herdet og prøvet,
men også hemmet, av de tøffe forhold, og viktigst av alt var at de holdt blodet rent. Nu hadde
godene en gryte og en menneskerase de kunne ta bolig i og direkte blande seg med, en rase de
kunne utvikle til sine formål; et grunnlag for utviklingen av homo deus 233 . Jeg viser til myten om
Rígr for flere detaljer rundt dette.
Þórr og Þrymr
En morgen våknet Þórr og fant ut at hans hammer var vekk. Han skrek rystet og lette fortvilet efter
hammeren. Han fortalte Loki om hva som hadde skjedd. De ble enige om å gå til Freyja så Loki
kunne låne hennes fjærham. Loki fløy så ut over verden og inn i Jötunnheimr. Her satt tussenes
konge, Þrymr, på haugen. Han pyntet hundene sine med gullbånd og greide sin hests manke.
Hvordan går det med æsene spurte han, hvordan går det med alver? Hvorfor har du kommet hit til
Jötunnhemir? Dårlig går det med æser og alver svarte Loki, har du tatt Þórs hammer? Den har jeg
skjult åtte raster nedenfor jorden og ingen får den tilbake med mindre han bringer meg Freyja til
brud – jeg har gull og edelstener i massevis, og nu mangler jeg kun Freyja så er alle skatter mine.
Loki fløy så tilbake og fortalte hva nytt var. De gikk så til den vakre Freyja igjen og bad henne ta på
seg brudelin, for nu skulle de til Jötunnhemir. Freyja blev rasende og fnyste av dem. Hun ble så sint
at Brísingamen knakk i to biter. Gudene samlet seg for å diskutere hva de skulle gjøre. Heimdallr
kom da med det råd at Þórr skulle kle seg i brudelin og pyntes med Brísingamen, to store steiner
skulle de feste på hans bryst og en lang kjole skulle dekke hans hårete bein. Þórr protesterte mot å
kle seg i kvinneklær, men Loki mente at med slik tale ville jötnene straks besette Ásgarðr, om han
232 Polene beveger stadig på seg, men i hovedtrekk har polen ligget i nord ligget mellom Canada, Norge og Nordpolen
de siste 80 000 år – og sikkert lenger enn dette også.
233 Gudemennesket.